Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Foto: Potetopptaking i 1915. Ukjent/Riksarkivet
Høsten har for alvor inntatt Rhinland – en tysk provins – 11. november 1835. Denne dagen skulle gå inn i historiebøkene: en godseier i området skal ha sett seg lei på «die Zigeuner» – sigøynerne som reiser gjennom skogene og over slettene hans. Folkegruppen var å regne som permanent fredløse, og det ble utstedt pengepremier til dem som greide å fange flest. Sammen med gjestene som besøkte Rhinland-godset jevnlig, kom idéen smygende, og i løpet av ettermiddagen dro de velkledde mennene ut til hest, med geværene ladd. De skulle ut i skogen for å jakte.
Forhatt overalt
Den overnevnte hendelsen er ikke blant de første nedslaktingene av sigøynere og tatere i Europa, men en av de få som har blitt omtalt i en jaktloggbok. Lignende jaktseanser forekom både i århundrene før – og i de århundrene som har kommet og gått siden – og ofrene ble noen ganger også fotografert. Dokumentasjonen av at jakten hadde funnet sted var viktig, både for ens gode rykte og for dusørens skyld. Selv i vår tid skjer det drap som knyttes til denne makabre «jakttradisjonen».
To av Europas mest forhatte folkegrupper har gjennom århundrene blitt fortrengt ut av «vårt kollektive minne». «Sigøynerne» – og «taterne» (i dag formelt kalt «roma» og «romani») – kan være vanskelige å finne i arkivene. Kjære barn er visstnok de som skal ha mange navn, men disse folkegruppene har gjennom århundrene sjeldent vært noens «kjære barn». I folketellingene har man kalt dem så mangt, de har blitt betegnet som «reisende», «hjemløse», «fattige», «tyver», «kriminelle», men også som «tatere» og «sigøynere». I Norge er det relativt lett å skille på de to gruppene: taterne har vært i Norge i 500 år, mens sigøynerne kom til landet for omkring 160 år siden. Ellers i Europa er de ofte å regne som én stor – og forhatt – folkegruppe.
Smitten i slekten
Det var først og fremst ytre staffasje som røpet hvem som var sigøyner og tater. De var lette å kjenne igjen for europeere som ikke var vant til utenlandske og «eksotiske» innslag i hverdagen: ofte hadde de fargerike vogner, kvinnene hadde hodetørklær, store skjørt, og utallige barn rundt bena – og menn med bredbremmet, sort hatt. Disse «fremmede» folkegruppene hadde også solbrun hud og mørkt hår, som skilte seg ut i flere av de europeiske landene som folkegruppene var innom. Man betraktet tater- og sigøynertrekk som sykdomstegn – en smitte man burde være på vakt mot: «Du kan se det i flere generasjoner fremover hvis én av dem har satt spor i slekten», fortalte folk hverandre når de snakket om bekjente med tvilsomt opphav.
De farlige kvinnene
Sigøyner- og taterkvinner har vært særlig utsatte. Det har vært flere vandrehistorier om sigøyner- og taterkvinner som har falt for bonde- og rikmannssønner, og blitt moralsk og juridisk straffet for det. Dette til tross for at deres egne kulturer ofte strengt forbød dem kontakt med storsamfunnet. Myten om den forførende sigøyner- og taterkvinnen har levd i beste velgående – helt frem til i dag – for eksempel i fortellinger som i «Ringeren i Notre Dame», og malerier av lettkledde sigøynerkvinner. Tater- og sigøynerkvinner har kollektivt blitt stemplet som løsaktige – og dette fikk, som følge av en steriliseringslov fra 1934 – konsekvenser for minst 125 «omstreifere».
Det usynlige folkemordet
Det var «Norsk misjon blant hjemløse» – ofte forkortet til Misjonen – som fikk i oppgave å sakte, men sikkert fjerne taterne fra Norge. Steriliseringsprogrammet var Misjonens ansvar i de mer enn hundre årene fra 1897 til 1989. Det er i dag reelt sett umulig å vite hvor mange som faktisk ble sterilisert uten at det ble registrert eller at de selv ble informert. Det som er sikkert, er at alle steriliseringene skjedde på statlige sykehus: en del kan ha skjedd i forbindelse med fødsler, men også barn som trodde de bare skulle på legesjekk, kan ha blitt sterilisert. At disse taterne siden aldri fikk egne barn, ble ikke nødvendigvis koblet til steriliseringen. Et usynlig folkemord har sannsynligvis funnet sted på norske sykehus – i regi av Misjonen – et folkemord der ingen drepte kan telles, fordi de aldri fikk muligheten til å bli født.
«Sigøynerparagrafen»
Sigøynerne var ikke en del av steriliseringspolitikken – blant annet fordi de utgjorde en mye mindre gruppe i Norge, men i likhet med taterne stod også sigøynerne i fare for å bli fratatt barna i første halvdel av 1900-tallet. For å unngå den norske staten, valgte mange derfor å dra fra landet. Norges «bidrag» til folkemordet på roma ble dermed «sigøynerparagrafen», som fra 1927 sørget for at folkegruppen ble nektet adgang til riket, til tross for at de var født og oppvokst i Norge. Dette rammet også barnefamiliene som hadde rømt fra landet noen år tidligere, og omkring 100 norske roma døde i «Porajmos» – sigøynernes Holocaust.
Porajmos
Svært mange av bildene som i dag brukes til å illustrere fangers liv i konsentrasjonsleirene under Holocaust, viser egentlig roma- og romanifolk. Selv ikke i dag er dette kjent for folk flest, og flere steder blir de feilaktig presentert som jøder eller Jehovas Vitner. Den beryktede – og svært fryktede – raselegen Josef Mengele var i en kortere periode medisinsk offiser for «sigøynerleiren» i Auschwitz-Birkenau, før han ble sjefslege for leiren som helhet. Mengele hadde en spesiell interesse for eksperimenter utført på tvillinger, og overlevende har i etterkant av Porajmos fortalt om hvordan han ofte stod på stasjonen når nye fanger ankom leiren med tog. Han ville selv gjøre utvelgelsen av hvem han skulle utføre eksperimenter på. I likhet med jødene, ble sigøynere og tatere klassifisert som «fiender av den rasebaserte staten» under nazistenes styre. I dag mener historikere at 220.000 – 500.000 tatere – og én million sigøynere – ble drept i utryddelsesleirene.
Romanifolk og roma i dag
I dag er romanifolk (gruppen som ble kalt tatere) assimilert i det norske samfunnet – man hører ikke om dem på nyhetene, og kulturelt synes de knapt i bildet av hva Norge er. Til tross for at de har 500 års historie i Norge, er de ofte ikke inkludert i «Historien om Norge». Den dag i dag lever det fortsatt romanifolk som har sett Holocaust/Porajmos med egne øyne, og opplevd Misjonens tiltak for å minske folkegruppen. Politikken var akseptert og unnskyldt i mange samfunnslag, og fortsatt har det ikke vært noe stort oppgjør med disse holdningene – i motsetning til hvordan nordmenn flest i dag tar avstand fra jødeutryddelsene. Romanifolk er i dag usynliggjort i samfunnet, og beklagelser fra statsministere gjør lite for de som fortsatt lever med egne og slektningers traumer.
I roma (gruppen som ble kalt sigøynere) sitt tilfelle, utgjør de i dag langt på vei et parallellsamfunn – der sterke tradisjoner knyttet til kjønn, alder og familieliv fortsatt bestemmer hvordan befolkningen lever. Storsamfunnet avvises som skadelig og uønsket for roma sitt levesett. Skolegang regnes som en «statlig teknikk» for å vende barna mot sin egen familie og deres tradisjoner. Slikt oppstår det konflikter med myndighetene av. Unge kvinner og menn som forsøker å bryte ut, holdes tilbake av det sterke styret rundt dem. Det kan være like vanskelig å bryte ut av familieforholdene, som å skulle nå inn til dem som lever i dem.
«1 kvinne med diende spedbarn»
Sigøynerne som ble jaktet på i Rhinlands skoger 11. november 1835 ble troféer for godseieren og hans venner. I kaoset som oppstod da sigøynerne ble overrasket av skudd i den høstlige stillheten, hadde noen i godseierens velstående følge funnet en mor og hennes barn. I godseierens jaktloggbok står det sirlig ført, for han hadde fått den gjeveste fangsten, «1 kvinne med diende spedbarn». Hjemme på godset ventet heder og ære, og etter hvert kanskje en påskjønnelse fra høyere hold. Hva som så skjedde med likene av sigøynerne, sier loggboken ingenting om.
Når blir et sett historiske hendelser å regne som relevante for vår kollektive historie? Holocaust og Porajmos rammet langt i fra de aller fleste som bodde i Europa i årene 1939 – 1945, men likevel står hendelser omtalt i historiebøkene om hva Europa og verden gikk igjennom i den perioden. Det står mindre – eller ingenting – om de århundrene da millioner av sigøynere og tatere ble ofre for bygdejustisen fra både fattig og rik. En magasinartikkel er uten tvil altfor lite for å omtale en problematikk som helt siden 1500- og 1600-tallet har preget Europa. Det er fortsatt langt igjen før sigøynere og tatere blir en del av «vårt kollektive minne» om hva vi ikke tillater at skjer med menneskeheten. Det ser fortsatt ut til at det er lenge igjen før vi som samfunn mener at deres historier er noe som er verdt å huske.
Benedicte Tandsæther-Andersen (f. 1991) har en bachelorgrad i kriminologi og er nylig ferdig med en bachelorgrad i journalistikk.
