Tekst: Jørgen Meyer | Illustrasjon: Thor Merlin Lervik
«Gay-bars» eller «gay-clubs» er et konsept som er utbredt i store deler av verden. Enkelte steder finner vi ikke bare egne klubber, men også «gay-streets» og «gay quartiers». Dette er steder som i dag ses på som hippe og trendy. Gay -clubs, i likhet med andre utesteder, fungerer som samlingspunkt for mennesker som ønsker å oppsøke rom med en spesifikk type atmosfære eller «ambience». Undergrunn-tekno klubber, hiphopklubber, strippeklubber, fotballbarer og jazzklubber er noe få eksempler på steder som samler folk på bakgrunn av livsstil, en interesse for en spesiell type musikk eller et ønske om en distinkt form for samvær. Men her finnes en vesensforskjell mellom gay-clubs og andre utesteder. Der andre klubbkonsepter og utesteder trekker til seg folk basert på interesser og estetiske preferanser, trekker gay-klubber til seg en svært heterogen gruppe folk basert på seksuell legning.
Fra den skamfulle undergrunn til det synlige byrommets domene
Historien om de homofiles kamp for sine rettigheter er en brutal og vanskelig fortelling som har preget utviklingen av bymiljøet i mange vestlige byer. Før homofili ble avkriminalisert og forkastet som diagnose, møttes homofile ofte i avsidesliggende, bortgjemte og lumske rom i den ellers harmoniske og strukturerte byen. Menn kunne møte andre menn på kveldstid på U-bahnstasjonene i Berlin eller i mørke barer godt gjemt under bakken. I boken I følelsenes vold, skildrer forfatteren Stefan Zweigs historien om en homofil mann i første del av det 20. århundret. Hovedpersonen i romanen lever et tilsynelatende helt vanlig liv, men i all hemmelighet oppsøker han storbyens skitne og mørke rom, for slik å gi slipp på sine undertrykte seksualdrifter. Siden Zweigs tid har mye endret seg. Sakte men sikkert har disse rommene, som tidligere skapte avsky hos byens borgere, blitt større og flere. De har dukket opp fra undergrunnen og blitt en synlig og integrert del av bybildet. I et samfunn som preges av liberale verdier, har disse klubbene etablert seg som en selvfølgelig del av byens yrende natteliv. Kårene til homofile har altså på et vis bedret seg analogt med forflyttingen av disse møteplassene – fra den skamfulle undergrunn til det synlige byrommets domene.
De andres rom
Gay-clubs er et annerledeshetens rom, et rom karakterisert av et slags avvik fra normalitet. Dette kommer til uttrykk i den klare avgrensningen. Disse stedene bærer preg av noe eksotisk for de som kommer utenifra: individer som sprader rundt i flamboyante antrekk, dop-kultur og seksuell frigjøring. Mange oppsøker disse stedene for å kunne leve ut sitt «virkelige jeg» uten å måtte oppleve seg selv som avvik fra det normale. Likevel kan man oppleve at homse-klubber fort blir en skueplass og et samlingssted for folk som søker seksuell oppmerksomhet. Det kan føles som å tre inn i et paradigmeskift der andre normer for interaksjon gjelder og det er den overseksualiserte og eksentriske væremåte som er rådende. På denne måten kan det virke som om gay-clubs har et påfallende normativt aspekt. Annerledeshet og homofil blir en væremåte, en rolle som former homofil identitet generelt. Å være homofil blir synonymt med det å være annerledes eller å avvike fra normalen.
Et frihetens rom
Gay-klubber kan også representere et frihetens rom. Dette står i stil med liberale idealeer som vestlige samfunn anerkjenner i dag, at ethvert individ står fritt til å følge egne interesser og til
å forme seg selv, uten å skulle bli sanksjonert for det. Retten til å kunne utfolde seg og å kunne utøve sin egen seksuelle legning følger nødvendigvis av dette idealet. Hvorfor skulle det ikke det? Så lenge ens interesser ikke gjør skade på andre finnes det få eller ingen argumenter for at en skal hindres i å følge nettopp disse interessene (foruten om i teologisk sammenheng, muligens). Slik kan gay-clubs være med på å minne byens innbyggere om en fundamental frihet som må aksepteres av alle som vil vedkjenne seg å stå for vår tids liberale ånd. Siden homofile er en av de undergruppene som aller senest ble omfavnet av samfunnet som likeverdig, representerer disse rommene kanskje mer enn noen andre menneskets frihet til å leve ut sin egen identitet.
Gay-clubs – en problematisk dimensjon
Gay-clubs har gitt en tidligere marginalisert gruppe muligheten til å kunne bygge opp et rom for aksept. Samtidig avgrenser det seg selv i kraft av å forme et rom for de andre og for avvik.Dette kan virke noe merkelig: i et samfunn som er opptatt av mangfold og integrering samles en minoritetsgruppe på grunnlag av det som gjør dem til minoritet, nemlig seksuell legning. Det er også påfallende at mange av disse klubbene ofte ligner hverandre i stil og estetikk, og ses på som representative for en samlende gay-culture. Men hva er gay-culture om den ikke tar inn over seg mangfoldet som finnes i en så heterogen gruppe som «de homofile»?
Jeg er tror på ideen om at nasjonalitet, kjønn og legning ikke trenger å være sentrale faktorer som definerer hvem jeg er og hvordan jeg former meg selv som individ. Genuin frihet til å forme sin egen identitet overskrider tilfeldige aspekter ved individet. Derfor bør vi kanskje stille spørsmål ved hva slags normativ dimensjon gay-clubs skaper for homofile. Er gay-clubs med på å opprettholde et uønsket skille mellom normalitet og annerledeshet?
