Tekst: Kristoffer Solberg | Foto: Cody Williams/Wikimedia Commons
Dersom du har lest aviser de siste 3 årene er det stor sannsynlighet for at du har kommet over uttrykket «fake news». Kanskje har du også lest en kommentar om det «post-faktuelle samfunnet» eller noe lignende. Dette er bekymringsverdig, har du kanskje tenkt, og det har du selvfølgelig helt rett i. Et samfunn hvor forskning og seriøs diskurs blir feiet til siden er ikke noe hyggelig å tenke på. Din bekymring er berettiget, men det var også de bekymringene folk hadde for 40 år siden.
Deja vù
Tanken om at alt var mye bedre før er en fristende tanke en fort kan slå inn på. Folk flest satt tross alt med mindre kunnskap og informasjon enn i dag, og de hadde liten mulighet til å ytre seg i annet enn lokalaviser. Det fantes èn TV og radiokanal, og en stor del av programmene hadde en paternalistisk karakter med folkeopplysning som fokus.
Det er også vanskelig å akseptere en tanke om at forskning og seriøs diskurs hadde en sterkere posisjon i 1980 enn den har i dag. Seriøse og kvalifiserte aktører hadde mulighet til å ytre seg i tidsskrifter og avisdebatter, men det er ikke ensbetydende med at det folk faktisk fulgte med. De store politiske sakene, som Atomvåpen, EU-debatt og oljekrise var like opprørende og prekære i sin samtid som migrasjon og miljøkrise virker for oss. Vi gjør både fortidens og fremtidens kampsaker en bjørnetjeneste dersom vi innbiller oss at disse opprivende konfliktene var preget av nøkternhet og seriøsitet.
På stedet hvil
De siste årene har vært preget av indignasjon over fremveksten av alternative fakta, eller fake-news. Hvordan skal man møte en utvikling hvor falske nyheter springer frem? En mulighet kunne vært å møte publikum på deres plattformer. Forskning må av naturlige grunner publiseres i fagfellevurderte kanaler, det er grunnlaget for finansieringen av den. Dette skal sørge for at resultatene våre fremste hjerner fremsetter er til å stole på. Formidling er en del av samfunnsoppdraget, men mye av vitenskapen er av en slik karakter at det vanskelig kan tabloidiseres. Men den meningsbærende diskursen, den som handler om etikk og politikk, og som i høyeste grad er av interesse, er dessverre fanget i det samme ekkokammeret som regjerte i 1980. Det samme er de som kan mest om disse temaene. De skriver og snakker med hverandre, både på twitter og i avisinnlegg. Ønsket om å snakke med noen som forstår ens språk og tankegang er veldig forståelig. Det er helt på sin plass at jegere snakker om jakt med andre jegere, men det bidrar ikke til en åpen debatt om hva jakt faktisk er. Det er både krevende og skummelt å ta blad fra munn, så vi velger det mest behagelige: Å holde oss for oss selv. Det er ingen konspirasjon som står bak slike ekkokamre, det er bare en helt menneskelig impuls.
Et dilemma
Når nettsider som resett.no får massive klikktall er det lett å avfeie det. Kanskje representerer resett.no holdningene til høyrevridde, innvandringsfiendtlige menn over en viss alder. Det kan godt være tilfellet, men da har det vist seg at de utgjør en betydelig samfunnsgruppe som nå i større grad enn tidligere har en egen plattform. Det bør være opplagt at direkte hatske og farlige uttalelser burde fjernes, og resett har ikke gjort en god jobb med å presentere seg som en seriøs aktør. Det er allikevel problematisk når skottene til det gode fellesskap blir så tette at at slike aktører kan presentere seg selv i et «oss mot røkla»-narrativ. Dette er et dilemma som ingen har noe godt svar på, og en diskusjon som kommer til å prege samfunnsdebatten i mange år fremover.
Folk flest vil
Det hender saker blir så store at de havner på alles lepper. Det kan være en høyst utradisjonell amerikansk president eller en bilbrann på Røa i Oslo. I det siste tilfellet synes det i skrivende stund å være en sak som er så merkelig at den er en teateroppsetning verdig. Teater var også startskuddet for en debatt som har engasjert langt mer enn det kunstformen vanligvis gjør. Oppsetningen av stykket av «Ways of seeing» har ført til at tusenvis av mennesker diskuterer prinsipielle spørsmål om ytringsfrihet, privatlivets fred og kunstnerisk frihet. Saken vitner om at disse temaene er noe folk flest bryr seg om. Populariteten til den kontroversielle Canadiske psykologiprofessoren Jordan B. Peterson vitner også om noe lignende. Mange av hans forelesninger er på 3-4 timer, men de blir sett på av hundretusener av mennesker. Ted Talks er nøyaktig det samme, en plattform for forelesninger om kompliserte temaer som millioner av mennesker ser på. Fremtidsrettede forskere og meningsbærere burde omfavne disse mulighetene. Det hjelper ikke å komme med gode motsvar og ytre kritikk dersom den bare blir hørt på av dine meningsfeller.
Folk flest kan ikke
Folk flest kan faktisk ikke like mye som ekspertene. Det sier seg selv at en ingeniør burde designe broen og at en jurist tolke lovverket. Det er nok de fleste enige i. Det er derimot i de glidende overgangene, spesielt innen kulturliv, humaniora og samfunnsvitenskap at ekspertene nettopp burde møte folk. I den gamle sosialdemokratiske drømmen var målet med partiorganisasjonen at den skulle favne bredt, vidt, høyt og lavt. Den skulle åpne for at alle fikk sin stemme hørt. Idealtyper er enkle å holde frem, og det er liten tvil om at de sjelden passer med virkeligheten, heller ikke i en sosialdemokratisk drøm. Allikevel er det viktig å vedkjenne seg at ingen, verken eksperter eller lekfolk, har et endelig svar på spørsmål om migrasjon, nasjonal selvråderett eller abort. Noen har mer kompetanse, og den burde de forsøke å låne bort, til tross for at det er utrolig vanskelig og skummelt å stikke hodet frem.
Ikke noe godt svar
Hva gjør man for å fremme flere stemmer i offentligheten, men samtidig luke ut direkte farlige meninger? Det finnes det ikke noe godt svar på. Kanskje skriver man en artikkel i et magasin som blir lest av de man kritiserer. Kanskje rister man på hodet og blir litt skremt når man ser det fæleste oppgulpet fra kommentarfelt på nettet. Kanskje tenker man at man gjør sitt, og NRK eller universitetene burde skjerpe seg og gi seriøs diskurs mer rom i rampelyset. Det kan det godt tenkes at de kan. Å starte i det små er et gammelt ordtak, og som mange andre gamle ordtak inneholder det visdom. Hva med å spørre bestemor eller bestefar hva de synes om abort? Det kan hende de har perspektiver du ikke har tenkt på. Kanskje mener de at mener abort er det verste som har skjedd siden 9.April 1940 også, men da vet du i alle fall det. Men kanskje viktigst: burde vi alle minne oss selv på at de problemene vi møter i vår tid alltid vil være vår tids store problem. Det sier liksom seg selv, og det skjønner nok folk flest.
