Tekst: Henrik Stangeland
Etter en av filmhistoriens lengste og viktigste karrierer, har Jean-Luc Godards død satt et siste punktum på filmbevegelsen kjent som den franske nye bølgen. Ideene bak bevegelsen lever imidlertid videre, og har satt preg på flere lignende strømninger gjennom filmhistorien. Felles for disse er at makten til å lage film gikk fra store, etablerte studioer, direkte til filmkunstnerne. Nå som redskapene til å lage film er mer tilgjengelig enn noensinne, er tiden kanskje moden for atter et maktskifte?
Godard er død, Lenge leve Godard
13. september i år døde den franske filmskaperen Jean-Luc Godard, i en alder av 91 år. Godard er en av filmhistoriens viktigste og mest kjente regissører, og etterlater seg et livsarbeid på̊ mer enn hundre filmer av alle sorter. Mest kjent er han som en viktig regissør i den nye franske bølgen innen filmkunst på 50- og 60-tallet som hadde som kjennetegn å bryte med konvensjoner både i innholdet og selve produksjonen av film. Filmene innen den nye bølgen prioriterte fri eksperimentering og alternative metoder, som å filme utenfor filmsett eller på åpne gater, og å hyre ukjente skuespillere eller personer som ikke var skuespillere i det hele tatt. Bevegelsen gikk til opprør mot ideeen om at film måtte være av en viss «kvalitet» for å ha verdi. Den konvensjonelle filmindustriens fokus på plettfri produksjonsverdi og narrativ flyt ble heftig kritisert og dekonstruert gjennom mer innfallsbaserte og gjerne abstrakte filmer.
Den konvensjonelle filmindustriens fokus på plettfri produksjonsverdi og narrativ flyt ble heftig kritisert og dekonstruert gjennom mer innfallsbaserte og gjerne abstrakte filmer.
Godards død markerer på mange måter en avslutning på bevegelsen, da han følger Bazin, Truffaut, Rohmer, Chabrol og Rivette i graven, som den siste store regissøren derfra. Den Nye Franske bølge inspirerte lignende utviklinger over hele verden i årene som fulgte, fra «New Hollywood»-bevegelsen på 70-tallet i USA, til Danmarks «Dogme 95» på 90-tallet. Felles for disse bevegelsene var et ønske om å ta makten bort fra de store etablerte studioene, og gi den direkte til filmkunstnerne.
Bevegelsene var tydelige suksesser, og lanserte flere anerkjente regissører, samtidig som filmkunsten opplevde stor innovasjon både teknisk og kunstnerisk. De var viktige steg i en retning mot en mindre sentralisert og mer demokratisk filmindustri. Men hvordan er situasjonen i dag? Er kampen for en demokratisk filmindustri vunnet?
Et steg i riktig retning?
En fellesnevner for alle de tidligere nevnte opprørene, var at makten i stor grad beveget seg fra ett sett hvite menn til et nytt sett hvite menn. Selvsagt var det kvinner og minoriteter blant filmskaperne som huskes fra bevegelsene, men å peke på disse unntakene er å gå poenget forbi. Film forble en hvit, mannsdominert industri, og forblir det den dag i dag.
Inklusivitet har samtidig blitt et bredt og omdiskutert tema innen film- og serieverdenen i nyere tid: fra kvoteringer for å kunne bli nominert til Academy Awards, til fremstillingen av alver og dverger i folkekjære fantasy-universer – støtt og stadig tas disse og andre saker opp i både etablerte medier og i lavmælt drøsing blant filmentusiaster. Selv om disse diskusjonene oftest omhandler store, amerikanske produksjoner heller enn smale kunstfilmer, er det viktig at disse sakene blir tatt opp.
I dagens Hollywood blir stadig flere ikke-mannlige og ikke-hvite filmskapere hyrt inn for å jobbe på storfilmer. Kynikere vil kanskje kalle dette «godhetsposering», og hevde at målet er å lure inn investorer og skvise mest mulig profitt ut av publikum. Dette stemmer kanskje til dels, men man må likevel ikke avskrive den reelle verdien av å «tvinge frem» inklusivitet; flere stemmer blir hørt, og holdninger blir endret. Hvorvidt dette har opphav i dydighet eller kapitalisme, er ikke nødvendigvis like viktig.
Filmproduksjon for alle
Nyvinninger innen teknologi har også gjort filmkunsten mer tilgjengelig enn noensinne. I 2022 går de aller fleste rundt med et kamera i lommen, som både har høyere oppløsning og langt mer funksjonalitet enn kameraene brukt i de aller fleste filmer gjennom filmhistorien. Anerkjente amerikanske regissører som Steven Soderbergh har allerede brukt mobiltelefoner i flere større produksjoner, og sørafrikanske Jenna Bass viser i sin High Fantasy fra 2017 hvor mye man kan få til med en telefon i samspill med en god idé. Mange vil også tenke på Sean Bakers utmerkede Tangerine når man snakker om filmproduksjon med mobiler.
Den samme utviklingen har også skjedd med verktøy for redigering av filmer, komponering av musikk og produksjon av grafikk og spesialeffekter. Alle som har en nyere Apple MacBook, har sofistikert nok programvare til å lage filmer. Programvare som «DaVinci Resolve» og «Blender» er gratis tilgjengelig, og tilbyr flere funksjoner enn de som blir brukt i de aller fleste Hollywood-produksjonene. Hele filmer kan nå bli produsert uten mye mer enn smarttelefon og en laptop.
Bevegelsen mot å filme med mobiltelefoner og redigere på laptoper kan anses som en slags videre demokratisering av filmprosessen, hvor makten til de etablerte studioene atter en gang blir redusert, og havner mer og mer hos folket. Man ser et tydelig gjenskinn av den franske nye bølge, New Hollywood, og Dogme 95. Men i og med at denne revolusjonen er drevet av teknologi de fleste har tilgang på allerede, har den samtidig potensial til å være mer inklusiv enn alle disse bevegelsene.
Situasjonen vi er i nå kan kanskje illustreres med en parallell til musikkindustrien. Musikkteknologien ble gradvis ble mer og mer tilgjengelig for privatpersoner sent på 90-tallet og utover, helt til det punktet vi er på nå, hvor listetopper blir komponert, produsert og distribuert fra soverom og studenthybler verden rundt. Samtidig med dette har også hiphop – en sjanger som oppsto blant undertrykte minoriteter – nådd ut til den generelle befolkningen i så stor grad at den i dag er den dominerende musikksjangeren; hvor topplister år etter år er fylt opp av hiphop, rap, og popsanger med produksjon og struktur tatt rett fra hiphop. Er det helt søkt å spekulere i om det samme kan skje for film?
Hva mangler?
De siste par årene har videoproduksjon i kortform blitt populært, takket være plattformer som Instagram, YouTube, og ikke minst TikTok. Filmentusiaster som meg er gjerne blant de første til å peke ut at dette ikke strengt tatt er det samme som film – men det er unektelig en fantastisk plattform for lavterskel eksperimentering innen mediet, og kan for mange bli et mulig springbrett inn i filmverden.
For meg har disse arenaene likevel et litt for stort fokus på produksjonsaspekter som imponerende filming eller kutting, fremfor filmatisk og narrativ eksperimentering. Dette gjenspeiler en større trend både blant produksjonsselskap og blant publikum, hvor en films verdi virker over måte grunnlagt på produksjonskvalitet. Hvordan man gjerne snakker om mobilkameraet gjenspeiler dette: et sammensurium av tekniske spesifikasjoner og påståtte overlegenheter ovenfor konkurrentenes kameraer – “Stunning 4k 120hz HDR-Video!”
Makten ligger mer enn noen gang i filmskapernes hender. Det som mangler er et publikum villig til å se forbi skavanker og manglende produksjonskvalitet, og se verdien i den rå filmkunsten som er der.
Den reelle nytteverdien er etter min mening tilgjengeligheten mobilkameraet gir. I Norge, spesifikt, har nesten alle tilgang til alt utstyret de trenger for å lage filmer. Dette gir nordmenn fra alle bakgrunner mulighet til å skape filmkunsten de vil, og fortelle historiene de vil. Makten ligger mer enn noen gang i filmskapernes hender. Det som mangler er et publikum villig til å se forbi skavanker og manglende produksjonskvalitet, og se verdien i den rå filmkunsten som er der. Mange snur hodet bort når ting blir «for rart» eller ser på amatørprosjekter som en «hobby» heller enn kunst. Konvensjonell kvalitet både i det tekniske og det narrative vektlegges mer enn eksperimentering og innovasjon.
Parallellene til Godards Nye Bølge er nesten skremmende mange – såpass mange at man kunne tro at ting ikke hadde endret seg siden den tiden. Selv om sannheten er at flere i dag har muligheten til å lage film enn noen gang før, blir man samtidig også klar over ulikhetene både når det gjelder hvem som lager film, og i samfunnet ellers. Det vil derfor alltid være viktig å protestere mot kreftene som dominerer filmindustrien, uansett hvor langt man gjerne føler industrien har kommet. Godards evige kamp mot det etablerte lever dermed videre hos alle som velger å ta opp kameraet og lage filmene sine, uten å la seg underkaste det etablertes definisjoner av «kvalitet».
Hvil i fred, Jean-Luc.
Henrik Stangeland, (f. 1996): master student i fornybare energisystemer ved Universitet i Oslo og styreleder i filmklubben Cinema Neuf.
