All skriving er noko svineri.
Folk som forlet det uklare for å prøva å presisera kva det måtte vera
som går føre seg i tankane deira, er nokon svin.
Heile den litterære hopen er nokon svin, og særleg dei no til dags.
– Antonin Artraud
Tekst av Isak Stene
Illustrasjon av Silvía Sif Ólafsdóttir
Hele dagen er jeg på jakt etter motiver: først i bibliotekene og bokhandlene, deretter blant takkofrene i telefonkioskenes byhelligdommer, for så å, ved lunsjtider, avgi utvalgte bekjentes begredelige bokhyller en kort visitt (her er størstedelen av hylleplassen opptatt av figurer i billig og taktilt ubehagelig materiale fra utenlandsturer de reisende eierne ville være ute av stand til å skille fra hverandre – i det hele tatt huske – uten sine suvenirer).
Formiddagstimene er svært rutinepregete: Lenge i forveien deles de inn etter strenge, ufravikelige skjemaer for tid og sted. Slavisk følger jeg mitt system minutt for minutt og rubrikk for rubrikk, og med klinisk kjennerblikk oppsøker og observerer jeg hver dag nye motiver, som på paradoksalt vis forutsettes som en konsekvens av alle motiver jeg tidligere har engasjert meg i. Dette gjør jeg av profesjonsnødvendighet, på tross av at nesten alle formiddagsmotiver er slik at det er enkelt å skille deres ulike bestanddeler fra hverandre. De er slike som for lengst har grodd inn i tradisjonen, fordi de allerede mange ganger er plukket opp og plukket fra hverandre. I motsetning til mine kolleger, er det ikke disse jeg foretrekker. Jeg foretrekker de uvørne, de som rekker tunge, de som gjør obskøne håndgester. De som ikke venter å bli funnet, de som ingen før har fanget: ettermiddagsmotiver uten skjematisk eksistens.
Så la oss nå jage videre, ut i snorrette kommunistgater mot de herlige ettermiddager og kvelder, de ville ubundne motivers tid!
Da jobber jeg på inspirert måfå.
Et utsnitt av mine sonderingsområder: søppeldunker regulert av Det Offentlige, nylig forlatte benker i parken, det klissete området under setet på trikken.
Overalt i vår slitte by kan man finne dem, bløte og forfrosne og nesten helt oppløste og uforståelige av redsel. Blant denne fillete forsamling av uventede og fremmede motiver, velger jeg meg en yndling for dagen. Denne får straks bli med til mitt arbeidsværelse, for når jeg har fanget dette ene motiv inn i min koffert, og stripset dets vinger fast, stiger jeg nærmest ekstatisk på bussen som skrangler meg avgårde.
Da er det nesten blitt natt.
Jeg venter alltid til natten er her, for da blir alt nytt, da blir alt mykt. Da vokser katedraler av pulserende lys frem for øyelokkene mine, fiolette flekker utvidende, og i randen der: gull som glitrer for så å forsvinne. Oppstående i venstre hjørne er en spiral av mørkegrønne toner som gnistrer av røde og blå krystaller, som i en invertert bevegelse pulserer nedover mørket i alltid forandrende former.
Jeg trekker ned på mitt arbeidsværelse, der det knitrer i lysrørs bølgende bevegelse idet bryteren vris om. På veggen midt imot trappen, henger sirlig alle mine tyske metaforteoretiske inngrepsverktøy, for det er fra den tyske skolen jeg er uteksaminert.
Nedfelt i arbeidsbenken, opplyst både neden- og ovenfra, finner man det lille glassbassenget, som fylt med den tørrdampende miksturen av eddik, episvovel og kiselgur, tar imot motivet som sakte senkes ned. Dets motstand oser opp som en tykk, gulgrønn gass jeg fyller lungene med. Motivet ligger og trekker en times tid – den absolutte tiden som behøves varierer, og avhenger av ulike faktorer, særlig dets lengde, treghet og mettethet, så med jevne mellomrom blir det fisket forsiktig opp med en liten håv, og studert under sterkt UV-lys, for å avgjøre utvikling. Det noteres utførlig underveis, for på den måten kan enhver del av prosessen etterfølges med nøyaktighet.
I mellomtiden gjøres operasjonsbordet klart: Det er selve alteret som man finner i midten av værelset, opp en liten trapp på fire trinn. Her vil snart motivet bli klistret fast til bordplaten med et tynt limlag. En enorm lampekonstruksjon lar det flomme hvitt lys ned på hendene som stryker lim med bred pensel. Når motivet er klart, fraktes det på et avlangt stålfat bort til alteret, der det strekkes så langt som mulig, og med den ytterste varsomhet kjevles utover med en liten rulle, en miniatyr av en tennisbanevals.
Nå kan man lukte kirurgens svette ekstase, for de hanskekledte hendene griper om skjeftene på forskjelligartede redskaper som snitter og skjelner og skiller det ene fra det andre, heftig og effektivt. Underveis lyser lampen først fra én kant, så en annen, så en tredje. Og når adskillelsen av det viktige og det uviktige er absolutt, likesom dommedags sauer og geiter, skjæres det lemlestede legemet opp fra bordet, mens vitalt pulserende organer ligger igjen og lyser mot kirurgen – og kirurgen, det er meg.
Det som festet seg i limet i natt: psykedelisk seriedrap, maskinell jomfrudom, post-europeisk religiøsitet, Guds ufullkommenhet, askens oppstandelse. Jeg noterer så pennen gjennomhuller sidene, drøfter og veier hver rynke i ordene, hypoteserer før den siste avgjørende analysen.
Med en butt pinsett, lirker jeg motivlemmene opp fra bordet og lar dem ligge noen korte minutter i rensende sitronsaft, slik at limrestene løsner og synker som bunnslam. De rensede fragmentene, danderes på et lite brett jeg tar med meg bort til Destillatoren, den enorme dampmaskinen, som i likhet med Det Barokke Kirkeorgel, fullfører mesterverket. Med brettet balanserende i høyre hånd, klatrer jeg opp stigen til plattformen foran trakten. Der puster jeg meg rolig før jeg løfter ett og ett fragment med pinsetten, slipper dem ned i det mørke sluket, hører maskineriet vri seg selv i gang, mens jeg rutsjer ned stigen.
Det presses, det klemmes og luktsterk essens unnslipper, gjengene knirker, kjelene piper, og kroppen sitrer av spenning. Oppspilte øyne, som oppleves som tusen små blomsterøyne, er festet til den lille tuten i enden av alle kammer og rør og pensler og stempler. Og endelig, der! En skitten gråbrun dråpe faller foruroligende sakte ned i kolben: Forløsningslyden kastes mellom veggene i rommet, og i meg som rommets resonanskasse, når dråpen ugjenkallelig treffer glassbunnen. Den sprekker i tusen lysglimt, blottlegges for meg, slik at jeg kan avsi dommen, skrive med skråstilte majuskler: FEIL FORVILLELSE, og under: et dissekert dikts destillat – nr. 1 953. 16. september, 20–
