Tekst av Isak Severin Stene
Illustrasjon av Camille Bougeneaux
Det er fullt i nattklubben, det gamle fyret helt i enden av havnen. Over dansegulvet buldrer det i dansegoth fra bandet som henger opp ned i fiskegarnet som sakte senkes fra taket. Gitarene slår an glatte disharmonier, og bassen ruller som kjønnsdrift ut av svette strenger og blødende fingre. Vokalen er oversette og oversatte dikt av Baudelaire.
Vi er den samme gjengen som vanlig. Allerede vagt ruset på billige plastpiller har vi plassert oss langs veggen i kjolene våre. Vi venter på dansepartnere: at vi skal finne dem, at de skal finne oss.
Jeg har lagt hånden min på Marianns bare skulder. Den er merkelig brun mot mine hvite fingre. Hun lener seg inn mot brystet mitt, nikker mot en av dem som danser der ute: en solodanser av bølgende bevegelser. Det svartsminkede ansiktet hans treffes av en lysstråle. Øynene er lukket, øyelokkene ser ut som to gamle gravsteder. – Ta ham, puster jeg.
Hun smiler flyktig, forsvinner inn i mengden. Mengden av mennesker; svettende mennesker, mennesker det bruser magi i. Vekten av kroppen hennes ligger igjen som et ekko mot min.
Jeg retter litt på kjolefoldene, jeg er fremdeles uvant med den: kjolen. Selv om jeg vet den er min rett, er jeg likevel så altfor klar over det flate brystet bak bordene. Jeg studerte det i speilet i dag, brystet. Slik stod jeg foran speilet: en grimase, mens jeg ironisk kokett lot hendene følge kroppen, et smil og så: så pen du er. Med parfymen døyvet jeg svettelukten av maskulin nervøsitet, mine negler sminket jeg om til sorte perler. Der inne foran speilet fløt jeg ut og inn av en uviss flagrende følelse.
Borte i baren står det en mann med et merkelig ansikt og flørter med en av bartenderne. Det flimrende ansiktet hans er stykket opp i små biter, hennes er glatt og glinsende. Jeg ser henne lene seg frem over disken, hvisker til ham.
Inés og Claire kommer mot meg.
-Hvilken strategi kjører vi i dag, spør Claire.
-Den samme som vanlig, svarer jeg, mens lyset blinker herlig i en trommekaskade fra fiskegarnet.
-Å bare stå her altså, sier Inés og snur seg bort.
-Jeg synes vi burde prøve oss på den gjengen der borte. Claire peker på en gruppe sittende ved et av bordene. De er overstrødd av sølv og lær.
-Og jeg synes de ser kjipe ut, kontrer Inés umiddelbart, og tenker vi finner oss noen å danse med nå med en gang… han der for eksempel. Hun løfter den ihjeltatoverte armen, og peker på en svett mannlig torso som nakent og tilsynelatende svever over folkemengden. Man kan ikke se ansiktet hans, det er bøyd i en merkelig vinkel, liksom kastet bak overkroppen. Han ser ut som en antikk marmorstaute, bare halvveis overlevd, halvveis bevart.
-Ta ham da, puster jeg.
-Ja, jeg gjør det, svarer Inés.
-Da blir du med meg, ber Claire, jeg gidder ikke gå bort alene. Hun tar meg i hånden.
De sitter der og røyker på store metallpiper. Den søte hasjlukten ligger som en kvalmende duk over bordet.
– Får vi sitte, spør Claire.
– Klart det, svarer en mannstemme. Den tilhører en liten bart, plassert midt i et ellers glattbarbert hode, med store ringer i ørene. Barten har alt en ølåndepustende kvinne slyngende rundt på fanget, men når den svarer Claire ser man likevel den sterke lysten i øynene dens som spidder hennes.
Claire er fullstendig uinteressert.
Hun punkterer samtalen allerede før den har rukket å blåses opp, og snur seg heller mot den pene jenta som sitter til venstre for henne. Hun smiler fra en bluse med rysjer rennende nedover brystet.
Jeg ser ned på det flekkete bordet.
-Og du? Hva heter du? flørter en stemme inn fra høyre.
Jeg ser opp på ham, på det sminkede ansiktet, lag på lag med tykk leirsminke. Det ligner en egyptisk dødsmaske og krøllene på hodet er små og mange som kravlende likmark, eller krafsende kjønnshår.
– Absalom, og du?
-Paulus.
-Du heter ikke Paulus.
-Ikke det?
-Nei.
-Hva heter jeg da?
-Wim, kanskje.
-Da sier vi det.
Han smiler glatt. Jeg vet at jeg har falt i fellen hans, at jeg selv har lagd fellen, den flørtende felleleken, og jeg gir blaffen.
-Det er en pen kjole du har.
-Takk.
-Du kler den.
-Ville jo vært utrolig kjedelig om den var pen, om ikke innholdet levde opp til den.
-Ja, det ville vært kjedelig … Men det var ikke helt slik jeg mente det.
-Hva mente du da?
-At du, på en måte tross alt, kler den.
-Ok.
-Du skjønner?
-Jeg skjønner.
-Jeg tror forresten du hadde kledd det meste.
-Javel.
Han glimter fornøyd og jeg tenker gi faen, men jeg setter øynene i ham og spør:
-Hvordan da?
Han presser seg mot meg, jeg kjenner hvor kåt han er av vibrasjonene i kroppen, han hvisker nesten fortvilet:
-Du ville være helt nydelig naken.
Jeg nikker og dytter ham bort.
Omkring et annet bord har en beruset samtale gått seg vill. Det er fra midten av den, det mørke ansiktet oppstår. Ansiktet med øynene som har søkt og funnet mine mange ganger allerede. Et par øyne som åpnes opp fra øyehulene, som kommer ut av kraniehulningenes skygger. Jeg ser leppene glinse grønt i lyset som fanger inn bordet deres.
Jeg ser ned.
Med de mørkeste øynene hun har ser hun igjen på meg, og enda en gang. Og denne gangen mens hun reiser seg. Jeg ser kroppen hennes hvelve seg, hun er som en hemmelighet som bor i det lilla havet, som bryter overflaten i all sin lengde og dybde. Hun ser på meg idet hun forsvinner inn i den hvirvlende dansen. Smilet og lysten ligger igjen på utsiden, gløder som neonskilt i regntåke. Jeg reiser meg, samler med meg kjolen, lar meg synke hen i folkemassen.
Faller fra kropp til kropp.
Ansiktene er mange og trekkene er sterkt illuminert. Konsentrasjonen av og i den svettende livsfølelse gjør meg ør, slik at alt svirrer og surrer i et tempo utenfor all tid, og da! Da står hun der og vokser blomstersvulmende opp rett foran meg. Hun rører ved armen min helt overlagt og jeg rører ved hennes. Under stoffet er kroppene våre som gnisser med en lav lyd, lemmer mot lemmer, noen er mine og noen er hennes, og før jeg har forstått det, har hennes lepper fanget mine. Jeg vet ikke hva de er, for de er våte og glatte som stener, men varme og myke som nyklekkede fugleunger. En tunge glir inn i meg.
Hva tenker du på?
Det grusomste begjæret.
Langs havnen står seilbåtene med rep kveilende om skjelettmastene. Fyrlykten blinker signaler til de ensomme lasteskipene. Det vekslende grønne og røde lyset lager flakkende skygger som viser hvordan hun drar min kropp over treplankene og inn i gatene. Vi to, med alle hendene våre klistret til oss selv. Jeg kysser henne, hun holder hardt om kjeven min og jeg spør:
-Er du sikker?
-På hva?
-På meg, at det er meg du vil i natt?
-Hva mener du?
-Du forstår kroppen min?
Hun ser på meg og ler, kysser meg. Hjertet mitt er livredd. Svar meg, trygler leppene som ikke har rukket å bli tørre av spyttet hennes før hun kysser meg igjen. Hun stanser, hun slipper meg.
-Jeg forstår kroppen din, Absalom.
…
-Det er deg og kroppen din jeg vil i natt.
…
-Får jeg kysse deg en gang til?
…
Der inne i hennes trange rom, de høye vinduene ut mot hagen.
-Du er pen, sier hun, og hun holder om det ømme punktet mitt, som om hun elsker det. Elsker med det, det ømmeste punktet.
Og når morgenen kommer, er gropene i lakenene dype og jeg gråter av meg den gamle sminken. Hun holder meg i fanget sitt, slik at knoklene mine ikke skal falle fra hverandre.
-Sees vi?
-Kanskje.
…
…
-Jeg drar nå.
-Jeg følger deg ut.
-Ikke gjør det.
…
