Den siste virkelig dagen ble igjen med deg. Den siste virkelige dagen da ting stemte og jeg kom overens med dagen. Nå krangler jeg og dagen hver dag.
Tekst av Tora Ovidia Berg
Illustrasjon av Hannah Ødegård
Den siste virkelig dagen ble igjen med deg. Den siste virkelige dagen da ting stemte og jeg kom overens med dagen. Nå krangler jeg og dagen hver dag. F.eks:
I dag begynte sola å skinne. En serviett på bordet blåste av gårde – helt til opp til himmelen, og så langt som du kan tenke. Vi lo godt av tanken på om det var en av oss som hadde blåst bort. Morsomst med tanken var hva vi hadde gjort dersom vi plutselig hang i lufta. Hadde vi latt som ingenting? Lent oss henslengt tilbake med hendene i kryss, smilt og ropt ned: «Hva glor dere på?» Hadde vi spilt nonchalant i ren desperasjon for å dekke over hvor flaut det egentlig var? Ja, for hvor flaut hadde det ikke vært å sveve keitete i lufta foran alle? Det ville vært som å sitte fast i det grusomme øyeblikket som oppstår i det du tar sats fra stupebrettet og bakken ramler vekk. Sekundet du mister bakkekontakten er alt opp til tilfeldighetene; vil du noen gang igjen kjenne bakken under deg? Vil bikinien sitte hele veien ned? Ingen vet.
Stakkars serviett. Tenk at alle bare så på; vi hadde ikke engang anstendigheten til å se vekk! Snu oss vekk fra denne tragedien. Ja, for hvilken tragedie det egentlig var! Hadde servietten bedt om å bli blåst bort, kanskje? Nei! Den lå stille på bordet og passet sine egne saker – for å så bli revet ut av sin stille tilstand og kastet opp og ut i en voldsom virvelvind – foran alle! En grusom, kraftfull virvelvind som kom med dagen. Dumme dagen. Dumme, breiale dagen, som tror den kan gjøre akkurat hva den vil. I dag ble servietten dagens offer, hvem blir det i morgen? Som jeg angrer på at jeg lo.
Hva er vel morsomt med å se en serviett bli fratatt all sin tyngde, sin egenhet, sin frihet? Tenk at jeg lo. Bare fordi det var sol? Bare fordi det er blitt vår, endelig? Av den grunn kan vi tillate oss å le av en servietts undergang? En servietts bortblåsning? Tenk om det var deg. Nettopp det gjorde jeg, en hel del. En hel del tenkte jeg på denne serviett som jeg ikke aner hvor er. Jeg er litt tyngre enn den, så jeg vil ikke blåse bort like lett, men jeg og er et offer av vindens og solens sterke krefter – av dagens usynlige tråder! Krefter jeg ikke har etterspurt, en hånd jeg ikke har bedt styre. Nei, etter å ha tenkt en del på denne servietten, og på dens grusomme skjebne, har jeg innsett at vi stiller helt likt, servietten og jeg. Jeg kan ikke tro at jeg satt der og lo av denne dumme servietten, uten å innse at jeg er like styrbar:
Sola skinte og ut kom jeg! Jeg hadde egentlig lyst til å sitte inne, hadde egentlig lyst til å være stille. Men der satt jeg: prata altfor høyt og lo ukontrollert av ting som bare var sånn passe morsomt. I går gråt jeg til jeg brakk meg, og nå, i dag? Jo, nå sitter jeg her og prater og ler og tuller høyt. Jeg skjønner ikke hvem dette jeg-et er. Det er en megetsigende hånd som drar i meg, som dytter meg inn og skyver meg ut. Du dagen, du dumme, breiale dagen: Hvorfor måtte sola komme fram nå? Plutselig var alle guttene kjekke! Og all øl hørtes god ut! Er jeg kanskje litt våryr? Nei! Nei! Jeg vil være inne litt til – så skinn ikke den sola på meg! Blås ikke vinden hit – gi meg regn! La meg være i fred, for guds skyld. Har tenkt å krype her inn i mørket litt til. Så ikke skinn den sola på meg. La meg kun være i fred. Ah og den vinden – blås den ikke så hardt hit! Ser du ikke hva den gjør med den stakkars servietten? Den er jo helt borte den nå? Tenkte du på det, hva som ville skje, da du blåste din sterke vind? Tenker du aldri over – hva du setter til? Servietten er borte nå! Og jeg som skulle snyte meg.
Nå har jeg sagt ifra: Jeg vil sitte inne litt til. Jeg kommer ut når jeg vil. Så fra og med nå; skinn ikke den sola på meg! Ikke tving meg ut i det fine vær, ikke la meg valse rundt i fine klær. La meg ikke le høyt og fortelle alle hvordan det er. Nei! Jeg skal være inne, sa jeg! Ikke la meg drite meg ut. Herregud.
Den siste virkelige dagen ble igjen med deg. En dag vil jeg igjen komme overens med dagen. En dag vil vi igjen bli virkelige for hverandre, dagen og jeg.
