Forsvarets Forskningsinstitutt har nå evaluert sitt årelange engasjement i Afghanistan. De fleste målene er nådd, men ikke alle er fornøyde.

Av Andrea Tviberg Frammarsvik

De første norske soldatene satte fot i Afghanistan romjulen 2001. Etter det har i overkant av 10 000 norske soldater tjent i det krigsherjede landet. Ti soldater har mistet livet, og over femti har blitt alvorlig skadet. I løpet av 2014 skal alle norske soldater trekkes ut. Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) publiserte tidligere i år en analyse bestående av 116 punkter som fastslår hvor de norske styrkene har lykkes i Afghanistan, og hvor de har feilet. Konklusjonen deres er at Norge verken har klart å beskytte den afghanske sivilbefolkningen eller begrense opprør. De rent militære målene er derimot nådd.

Operation Enduring Freedom

11. september-angrepene på USA utløste NATO-paktens kapittel fem. Det vil si at alliansens medlemsland, inkludert Norge, er pliktet til å støtte USA militært ved behov. Den 7. oktober 2001 ble Operation Enduring Freedom (OEF) igangsatt og USA og Storbritannia invaderte Afghanistan. Etter terrorangrepene i september 2001 var det lenge spekulasjoner om norsk deltagelse. I januar 2002 kom bekreftelsen fra daværende forsvarsminister Kristin Krohn Devold. Norske spesialsoldater og mineryddere var tilstede i Afghanistan. Senere samme år ankom seks norske F-16-fly landet.

– Når vi nå – sammen med Danmark og Nederland – har sendt F-16-fly som kontrollerer luftrommet over Afghanistan, deltar vi i allierte operasjoner på anmodning fra, og i nært samarbeid med, de afghanske myndigheter, uttalte daværende statsminister Kjell Magne Bondevik kort tid etter kunngjøringen.

Fredsopprettende innsats

Etter stortingsvalget i 2005, hvor den rødgrønne regjeringen ble dannet, bestemte den ferske regjeringen seg for å trekke Norge ut av det USA-ledede OEF, men styrket samtidig støtten til NATOs International Security Assistance Force (ISAF).

OEF blir ofte fremstilt i mediene som den offensive delen av den utenlandske militære intervensjonen i Afghanistan, mens stabiliseringsstyrken ISAF er den fredsopprettende innsatsen. [pullquote align=»left»]«Krigen har ikke ført til fred, den har ført til en eskalering av opprøret.» – Anders Sømme Hammer[/pullquote]Hovedoppgaven til OEF er i utgangspunktet å nedkjempe Taliban og al-Qaida og utslette deres infrastruktur i Afghanistan, for deretter å fortsette kampen mot terrorisme i landet. ISAF ble i utgangspunktet satt inn for å bidra til sikkerhet i Kabul, men fikk deretter et utvidet operasjonsområde og oppgaver. Selv om de har hatt separat ledelse og kommandostruktur, har det vært et uklart skille mellom de to.

Den «norske» provinsen

De norske ISAF-soldatenes oppgaver har bestått av å jakte på terrorister, stabilisere landet og delta i etableringen av et nytt Afghanistan. Norge overtok ledelsen for Provincial Reconstruction Team (PRT) i den nordlige Faryab-provinsen i 2005, og Faryab ble lenge omtalt som den «norske» provinsen. Området var relativt rolig frem til 2008. Etter dette kom norske soldater oftere i direkte kontakt med opprørssoldater.

Norge forlot leiren i Maimana, provinshovedstaden i Faryab, høsten 2012 som et ledd i den gradvise tilbaketrekking fra landet innen 2015. I journalisten Anders Sømme Hammers nye NATO-kritiske bok kommer det frem at etter seks måneder uten norsk assistanse hadde ikke bare attentatene i provinsen økt, men opprørsstyrkenes posisjon i området hadde blitt styrket med 65 prosent de tre første kvartalene i 2013. Senest 18. mars i år gikk en selvmordsbombe av i Maimana sentrum. Alle de drepte og skadede var tilsynelatende sivile.

Hva fikk vi til?

Analysen til FFI rapporterer at den afghanske nasjonale hæren, uniformert politi og grensevakter har forbedret sin kapasitet til en grad hvor de kan utføre selvstendige sikkerhetsoperasjoner, og anti-afghanske styrkers lederskap har blitt isolert og diskreditert. Det som derimot går igjen i rapporten er at norske styrker ikke har lykkes med å svekke opprørernes innflytelse blant lokalbefolkningen i Faryab. De har heller ikke lykkes med å øke troverdigheten eller kredibiliteten til Afghanistans nasjonale sikkerhetsstyrker, selv om sikkerhetsstyrkene i følge FFIs rapport har forbedret kapasiteten til en troverdig og selvstendig sikkerhetsinstitusjon. Forskningsinstituttet konkluderer med at selv om ikke alle målene de satte er nådd, skal norske soldater være stolte over sin innsats i den internasjonaliserte borgerkrig herjede landet.

Ramsalt kritikk

I slutten av februar kom boken Alt dette kunne vært unngått av den norske frilansjournalisten Anders Sømme Hammer og den danske forfatteren Carsten Jenssen. I boken slakter de NATOs innsats i Afghanistan. Argument har ikke lykkes med å komme i kontakt med forfatterne, men Hammer har tidligere uttalt til NRK at den NATO-ledede militærintervensjonen bare har gjort ting verre i det krigsherjede landet.

– Ingen kan føle seg trygg i Afghanistan. Det er et av verdens farligste land. Krigen har ikke ført til fred, den har ført til eskalering av opprøret som gjør at det nå blir stadig mer voldelig der, uttalte Hammer til NRK. Hammer mener det er oppsiktsvekkende at Forsvaret sier de er fornøyd med deres egen innsats.

– Først var det å utslette treningsleirer for terrorister og pågripe Bin Laden, men kort tid etter invasjonen begynte man å lesse på andre mål: demokrati, frigjøring av kvinner og statsbygging. Etter hvert som det har blitt stadig mer usikkert i Afghanistan og man har hatt vanskeligheter for å se positive resultater av krigen, har man begynt å gå bort fra målene og redusere ambisjonsnivået, sier Hammer.

Verdens farligste land

Den offisielle exit-datoen til NATOs styrker er 31. desember 2014. USA har tidligere uttalt at de vil ha opp mot 12 000 soldater værende utover den offisielle datoen. [pullquote align=»left»]«Norske soldater kan være stolt over innsatsen sin.» – Forsvarets forskningsinstitutts rapport om den norske deltakelsen i Afghanistan[/pullquote]De vil offisielt være igjen som instruktører for den afghanske hær og politistyrke, men også som spesialstyrker. Anders Sømme Hammer uttrykker i sin bok sterk mistro til Afghanistans fremtid. Han mener at USAs «kill or capture»-taktikk overfor Taliban kun fører til en evig voldsspiral, hvor en drept Taliban-leder fører til at han blir erstattet av en som er yngre og mer radikal, og at flere unge menn rekrutteres til opprørsstyrkene. Afghanistan regnes nå som et av verdens farligste land. Etter invasjonen har bare 12 av 34 afghanske provinser opplevd en bedret sikkerhetssituasjon.

Veteran forsvarer oppdraget

ISAF-veteranen Emil Klashaugen jobbet tidligere i operasjonssentralen (OPS) hvor han fungerte som det operative bindeleddet mellom Camp Nidaros i Mazar-E-Sharif, Norge og andre nasjoner i perioden januar – juli 2013. I dag er han student ved UiO. Klashaugen forteller til Argument at han er uenig med Hammer om at Norges innsats har forverret situasjonen til de sivile.

– Situasjonen i Afghanistan per dags dato er ikke en ønsket situasjon, men det er viktig å tenke på hva alternativet hadde vært hvis ikke USA og NATO hadde gått inn i landet. Alternativet er et Taliban-regime som ikke bare ville terrorisert sivilbefolkningen, men også gitt Al-Qaida fritt spillerom og skjulesteder, forteller Klashaugen. Han hevder også at NATOs, inkludert Norges, innsats for å lære opp både den afghanske hæren og politistyrker har vært vellykket. Han har tro på at de vil klare å oppnå stabilitet i landet på egen hånd, men påpeker at det vil ta tid.

– Det er å forvente at det vil skje en økning av opprørsaktivitet og attentater etter NATO-styrkene trekker seg ut i utgangen av 2014. Jeg vil likevel påstå at ANSF har fått grunnlaget de trenger for en videreutvikling av politiet og forsvaret gjennom ISAFs opplæringsprogram. Vi håper dette betyr at de får stoppet Talibans terrorisering av folket. Før det blir en realitet, må styresmaktene få bukt med korrupsjonen i landet og forhåpentligvis greier den nye presidenten dette når han har blitt valgt, avslutter Klashaugen.

Andrea Tviberg Frammarsvik (f. 1994) studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.