“I am too intelligent, too demanding, and too resourceful for anyone to take charge of me entirely. No one knows me or loves me completely. I have only myself.” – Simone de Beauvoir
Tekst av Chelsea Angelica Ryen
Illustrasjon av Hannah Ødegård
«Autentisk» refererer ofte til noe som er ekte, opprinnelig, egenartet og originalt. 1 Det brukes gjerne i forskjellige kontekster; når en snakker om autentisk matkultur, kunst, sjangere av musikk og litteratur. Det brukes når en snakker om mennesker og deres natur, deres væremåter og handlinger. En ting eller et menneske som er autentisk kan sies å være fullt seg selv i kraft av hvordan de er i sin mest spontane essens, og likner noe av det Aristoteles tenkte om tingenes natur. Det er visse egenskaper som gjør en hund til hund og ikke en hest, en enkeltperson til dén personen og ikke en annen, noe fundamentalt som definerer en eksistens og skiller den fra en annen. Det kan finnes kopier av kunstverkene til Munch eller Kittelsen, av matretter som lages annerledes, noe som gjør disse tingene «inautentiske». Falskt, sekundært, generisk, uoriginalt.
Disse motsetningene virker videre å ha negativ ladning, som i sin tur peker mot at «autentisitet» er noe positivt. Et ettertraktet trekk. Vi vil gjerne at det vi interagerer med i verden er ekte, at det ikke utgir seg for å være noe annet enn det er. Autentisitet kan dermed sies å relatere til vår virkelighetsoppfatning og evnen til å skille det ekte fra det falske, særlig i en tid hvor informasjonen sirkulerer raskt og produksjonen er eksponentiell. Det blir mer å sile ut, spesielt om man er interessert i å finne og bevare det autentiske – både der ute og i seg selv.
Å finne sine autentiske uttrykk krever, som det meste, kunnskap, og det innebærer aktive valg. Det er ikke alltid lett å vite hvilken vei en skal gå, hvilke mennesker en hører til, hvilke steder, filmer, bøker, verdier, livssyn og stiler som lager oss et bilde av vår ånds bevegelser i denne verdenen. For selv om det er mye som knytter oss sammen – bare i kraft av at vi alle tilhører samme art og sosiale organisering, er det også noe vi ikke kan dele med andre: det besynderlige, i det trivielle og i det store. Vi vet jo dette, det er individet; vi er forskjellige. Men i en verden der det finnes så mye frihet, så mange måter å være individet på, hvordan kan vi vite at vi fyller sjelen helt opp til randen?
Å være autentisk, som det ofte heter, er å uttrykke ens individualitet slik den er uten sensur eller fullstendig innretting til andre mennesker, grupper, normer eller regler. Å være autentisk er å være her. Det er å tørre å ta inn hele verden uten frykt for konsekvensene av hvordan ens uttrykk utspiller seg i den. Bare gjøre greia si. Men er det ikke mange alternative liv vi kunne levd? Er det ikke fristende å bli servert mål og mening på sølvfat? Vi krever autentisitet og det ropes hit snart dit, «bare vær deg selv!», som om det fantes alternativer, som om vi var løgnere eller bedragere av oss selv og andre.
Vår tidsalder kjennetegnes av de uendelige mange valgene; friheten til å velge kan sies å være grunnstenen til autentisitet. En har små rammer for å uttrykke seg når en må følge regimets strenge regler. Likevel gjør vårt samfunns beleilige vev at vi rettes mot noe av den samme normative strømningen. Produktivitet blir målskiven for det daglige, men også for verdiene som betraktes som viktige. Samfunnet skal fremover, og med det individet. Vi er heldige som kan tråkke på bremsen uten ytterligere sanksjoner enn de rent uformelle. For selv med samfunnets usynlige lenker kan vi ikke si at vi ikke har eksistensiell frihet. Vi kan gjøre hva vi vil! Vi kan leve nærmest akkurat slik vi ønsker, og om dette ikke er synonymt med autentisitet klarer vi ikke å besitte det. Vi engasjerer oss i handlinger som definerer vår essens, og i vårt samfunn har vårt eksistensielle spillerom få begrensinger.
Men det er likevel mulig at denne friheten bærer med seg komplikasjoner for våre autentiske uttrykk. Schwartz formulerer det i sitt verk om paradokset ved valgtaking, som at den ufattelige store friheten til å velge, kan skade oss.2 Vi er frie til å realisere oss selv, men de uendelige valgmulighetene kan samtidig paralysere oss; det å måtte velge mellom uendelige alternativer kan gjøre oss mindre tilfredse i livet. Et paradoks. Dessuten innebærer det å velge noe, å velge bort noe annet, og denne følelsen av tap øker sammen med antall valgmuligheter. Vi har frihet, men hvordan kan vi velge med sikkerhet det som eross? På noen måter kan en spekulere om folk var mer tilfredse med livene sine før, da livet i større grad hadde en innrettelse mot noe: å få seg utdanning, partner og familie, fritt for sammenligning av alle alternativene. Frihet muliggjør det spontane uttrykket, mens alle valgene gjør oss urolige. Er vi redde for å velge hvem vi er?
Kan hende vi ikke er redde, men late. Det er nemlig slik at fremveksten av KI og annen teknologi som kan produsere for oss, reduserer det menneskelige uttrykket på flere måter. En studie fra 2019 undersøkte for eksempel lese- og skriveferdigheter i en rekke europeiske land og fant at de yngre generasjonene lå dårligere an enn de eldre i flere tilfeller.2 En uforventet trend som forfatterne foreslår blant annet kan attribuere til et sviktende utdanningssystem. Men med økende bruk av KI i skolen er det ikke rart at færre klarer å håndtere større tekstlig materiale enn tidligere. Disse tekstene er heller ikke så avanserte. Det handler i sin enkleste forstand om at andelen yngre som leser på egen hånd og skaper en egen fenomenologisk forståelse fra tekstlige uttrykk, reduseres. Det er svarene som er viktige, og her spør vi ChatGPT. Dessuten er det ikke bare forfatterkunsten som treffes av denne teknologiske utviklingen. Det gjelder for alle uttrykk – billedlige, musikalske, lyriske, språklige og relasjonelle. Maskinene kan tilsynelatende gjøre alt det vi gjør, skape det vi skaper. Får vi med dette mindre eller større frihet til å leve som vårt autentiske selv?
Jeg mener vi får mindre frihet til å finne vårt autentiske selv – det er ingen som tvinger oss til å overlate disse tingene til robotene. Det å finne sine autentiske uttrykk i verden er viktig for å klare å skille mellom det som er ekte og falskt, det er her vi spør sjelen hvilken vei som er riktig å gå. Hvordan skal vi vite ellers? I en tid hvor mange allerede konsumerer mengder med eksternt materiale og foretar seg en slags sjelens «innover-strøm», trenger vi ikke at maskinene tar over den resterende plassen vi har til å strømme utover på en reell måte.
Likevel, når vi konstant møtes med innhold og trender på sosiale medier, er det ikke vanskelig å bli dratt med stormen. Det er ikke en uting i seg selv å følge trender, jeg er ikke en spesiell forkjemper for at man absolutt må skille seg ut – inspirasjon er viktig. Men når en ikke får muligheten til å finne seg selv kan det bli problematisk, og denne sjansen til å bevege seg helt uavhengig av konstante innblikk i andres verden kan spesielt være truet hos den yngre generasjonen. Dagens barn og ungdom, hvis læreplan er tettere flettet inn i skolen og fritiden enn noen gang tidligere. Vi visste i hvert fall et liv uten, noe de langt mindre gjør. Det er videre tvilsomt at disse unge i det hele tatt har rukket å kjøre selvstendige eksperimenter i verden for å finne egne uttrykk. Og på et vis er det en ny æra av opplysning knyttet til den enorme teknologiske utviklingen i vår tid. På den annen side kan det være en periode av degenererende opplysning, avhengig av hvor mye vi unnlater å tenke selv. For uttrykk blir i større grad inntrykk. Filosofen Kant mente at en ikke skulle gi folket for mye frihet for fort – da ville alle følge saueflokken. 3 Uten kritisk tenkning kan en ikke bli opplyst – ja, da kan man ikke tenke selv. Hvilken plass får da uttrykkene? Vil ubegrenset bruk av digitale informasjonsstrømmer påvirke det autentiske uttrykket av mennesket, eller er vi bare i forandring og dømt til å ledes av algoritmer?
Men vi er mennesker, sosiale vesener som sjeldent lever i isolasjon. Etter Allports definisjon av sosialpsykologien er våre tanker, følelser og atferd påvirket av den faktiske, innbilte eller symbolske tilstedeværelsen til andre mennesker.5 Vi ønsker å bli akseptert, elsket og anerkjent av andre mennesker. Dessuten er vår biologi avhengig av det, det roer ned alarmsystemene i kriser – og som art hadde vi ikke overlevd uten hverandre. Det er dermed ikke rart at vi påvirkes av andre. Men jeg tror det blir noe annet med mobilene, den falske tilstedeværelsen. Alt skjedde jo så raskt; hjernen vår er tross alt den samme som for flere titalls tusen år siden. Vi er muligens mindre til stede, og dette kan hende ikke bare påvirker vårt personlige uttrykk. Nylige studier viser for eksempel at det ikke er så uvanlig at mennesker får emosjonelle tilknytninger til KI-modeller, tilsynelatende på grunn av deres evne til å etterlikne mellommenneskelige interaksjoner.6 Kan disse programmene virkelig etterlikne autentiske menneskelige relasjoner? Vår sosiale omgang med verden er en naturlig del av hva det betyr å være menneske. Og det kan være skummelt å ta av sløret, for hva om vi ikke blir elsket slik vi er? Og det må ikke bety at man er falsk fordi man finner trøst i ChatGPT – men jeg tror at vi skal være forsiktige med å overlate alle slags menneskelige uttrykk til noe ansiktsløst.
Finnes det alternativer? Den enorme friheten vi har forutsetter et ansvar både overfor oss selv og andre, særlig i lys av at denne moderne teknologien får en så enorm plass i livene våre. Det er dermed ikke å si at vi er fortapte, enda. Men uten kritisk tenkning ser jeg ikke at vi vil gå en annen vei, eller at vi vil kunne sette pris på vår eksistens mens vi er her.
Hvem er vi om ikke tilstede i verden? Hva er ekte, om ikke det som foreligger rett foran øynene på oss?
Videre lesning:
- Olseth, T. (2025, 24. februar). Autentisk. I Store norske leksikon. ↩︎
- Schwartz, B. (2004). The Paradox of Choice (1. Utg.). HarperCollins Publishers. ↩︎
- Flisi, S., Goglio, V., Meroni, E. C., Vera-Toscano, E. (2019). Cohort patterns in adult literacy skills: How are new generations doing? Journal of Policy Modeling, 41(1), 52-65. ↩︎
- Kant, I. (1784). Besvarelse av spørsmålet: Hva er opplysning?. I H. Cappelen, I. Torsen & S. Watzl (Red.), Vite, Være, Gjøre: Exphil: lærebok med originaltekster (3. oppl.). Gyldendal Norsk Forlag AS. ↩︎
- Allport, G. W. (1954). The nature of prejudice. Addison-Wesley. ↩︎
- Boine, C. (2023). Emotional Attachment to AI Companions and European Law. MIT Case Studies in Social and Ethical Responsibilities of Computing. ↩︎
