Tekst av Hauk Engelien
Kan kultur gjøre deg til et bedre menneske? Jeg liker i det minste å tro det. Kan man ikke argumentere for at visse verk kan bidra til å bedre vår forståelse av verden, kanskje også av deg selv? Er det ikke da også slik at du med økt forståelse kan ta bedre valg ved neste korsvei? Jeg ønsker uansett å dele noen smaragder, opaler og diamanter innen kultur, så kanskje vi alle blir litt bedre mennesker. Velkommen til kulturredaktørens kulturavdeling.
Forbrytelse og straff – Fjodor Dostojevskij
Det er ingenting du leser i denne spalten, eller noe annet sted som egentlig, altså virkelig, kan forberede deg på Dostojevskij. Forbrytelse og straff er en roman som utforsker menneskets psykologiske dybde på et nivå som krever konsentrasjon. Fortellingen om den utspekulerte Raskolnikov leker med leserens tanker like mye som med karakterenes. Utover romanen blir en selv usikker på hva som er sant eller ikke, og denne mangelen på kontroll over hva man leser, er som et stup ut i frihet. Selv om ordene som brukes er fra en annen tid, står de like støtt på papiret nå som da de ble skrevet. Ikke bare er romanen en grundig leksjon i fortellerkunst, den er dessuten dyktig komponert. Hvert ord i hver setning står der fordi det er akkurat det ordet, i akkurat den setningen som er den mest riktige bruken av ordet i den setningen. Et aspekt ved å lese Dostojevskij som gjerne blir trekt frem, er at det kan være vanskelig å holde oversikt over karakterene, men jeg har troa på deg! Tegn et slektstre, eller finn det på nettet, hva som helst, bare fortsett å lese! Jeg lover at du raskt kommer inn i det. I mine øyne er dette bare en ørliten barriere mellom deg, oppdageren, og Forbrytelse og straff, den store skatten.
Colter Wall
Du kan si hva du vil om country-sjangeren, men Colter Wall er “the real deal”. Han er en riv ruskende ekte bonde, eller cowboy om du vil, som arbeider på gården sin som en cowboy, drifter og lever som en cowboy, puster og eter som en cowboy, og i tillegg er vi så heldige at han lager musikk om alt dette. I den siste tiden virker det som country har fått en oppsving, særlig ettersom den gjerne blir utblandet med (eller relatert til) populærmusikk. Colter Wall holder seg derimot sann til præriens tradisjoner, og særlig historiefortellingen som kreves her. Tekstene han skriver har en uvant formidlingsevne, og ved bruk av en spesiell språkknapphet får han sagt utrolig mye gjennom få ord. Det beste eksempelet på dette er sangen “Kate McCannon”. Han er også særlig kjent for den rå stemmen, som gjør at han høres eldre ut enn han er, og som bidrar til å skape et helt særegent lydbilde i musikken. Det viktigste er likevel å få med hans oppriktighet, hans genuinitet, hans ektefølte tilværelse, som kommuniseres gjennom sangene. Enten det er rolige låter, eller noen med mer trøkk, representerer han en sannhet. Det kan ikke sies om alle artister lenger. Mine særlige anbefalinger, i tillegg til “Kate McCannon”, er sangene “Cowpoke” og “Sleeping on the Blacktop”, men han har også en snasen versjon av klassikeren “Big Iron”.
Den fabelaktige Amélie fra Montmartre – Jean-Pierre Jeunet
For 25 år siden kom denne vakre filmen ut for første gang. I likhet med Forbrytelse og straff undersøker også historien om Amélie subtile og underbevisste drifter i mennesket. Noen av disse små særegenhetene til karakterene kan dessuten trekke tankene til Hamsuns nyromantiske ideal, hvor det gjelder å unngå typer og klisjéer. Dette er til fordel for at karakterene er sine helt egne personer, med deres helt egne særegenheter. Det som begynner som en quirky film om jenta som ikke helt passer inn, blir et innblikk i flere personers liv, og hvordan disse henger sammen. Fargebruken og komposisjonen spiller også en viktig rolle i å løfte denne filmen til noe helt spesielt. Fargene holder seg helst i en palett som kan minne om en drømmeaktig tilstand. Når fargespillet kombineres med absurde tendenser i handlingen, skaper det en stemning av magisk-realisme, hvor det til tider er usikkert om noe er helt ekte eller ikke. Denne tvilen plukkes også opp av den betydelige mengden humor i filmen, som også skaper dynamikk mellom mysteriene som følger. Det siste som bare må nevnes er detaljrikdommen: på nesten magisk vis styrkes stemningen, uten at det kommer i veien for plottet. Detaljene snarere insisterer på handlingens virkelighet, som om det må være ekte fordi det er så utgravd og nøye, dette også til tross for at noen av detaljene kan virke helt uvirkelige. Men det er jo igjen litt av poenget.
