Hva er vitsen med å se en TV-serie om du skal scrolle gjennom reels samtidig?
Tekst og foto av Julie Strand Klausen
For en liten stund siden deltok jeg på et arrangement, et samarbeidsprosjekt mellom det lokale jakt- og fiskelauget og ei lokal skrivestue. Opplegget var at man satt ute på isen, fisket, drakk kaffe fra pappkopper, og hørte på dikt fra en lokal poet i fire minusgrader. I tillegg hadde de tatt med seg “kjøleskapspoesi”, fritt inspirert av typen man lager med magneter på kjøkkenet.
“Hvordan havnet vi her?” ville vært et naturlig spørsmål i denne sammenheng. Men jeg vet nøyaktig hvordan vi havnet her. I årevis har strømninger i kulturfeltet villet det til at boklanseringer, musikkfestivaler og events skal være mer særegne, mer individuelt preget – en opplevelse man bare får en gang. Slik har det derfor blitt: En hipp boklansering prydes med gammeldags kakelotteri, utstillinger på museum har interaktive stoppesteder der man kan flette sin egen del inn i kunsten, de har yoga og pride-tog som post på musikkfestivalprogram. Noen jeg kjenner fortalte om en kammeropera der publikum beveget seg fra rom til rom i et fredet hus i ei bygd på Vestlandet for å bedre oppleve dybden i stykket. Som blir fremført på italiensk.
Konseptet “de har noe for alle” virker å ha tatt over i utformingen av programmer landet rundt. På mange teatre finner man flere moderne og grenseoverskridende tolkninger enn klassiske tolkninger av drama. Kunsten representerer folk og tidsånd, og så videre. Men har det blitt viktigere å ha en nisje for alle, enn det er å legge tid og krefter inn i det å lage én ting om gangen? Opplevelseskulturen produserer bedre innhold til SoMe enn enhetskultur. Men det er ikke bare det heller. Vi har blitt opplevelsesgærne, sultne etter det nye og uprøvde. Så blir vi mindre fokusert, mindre interessert, og mindre dyptgående. Da mister vi en hel del av det som kunne vært.
Altså: Er vi fornøyd med måten vi bruker våre “tredje” steder på? Får vi faktisk påfyll, eller er vi opptatt med å late som vi synes det er kult at alt skal handle om KI-kritikk i tillegg til temaet vi faktisk bryr oss om? I en bok jeg hadde på studiet for lenge siden, ble hvert kapittel avsluttet med en seksjon for “feministisk og marxistisk kritikk”. Ikke bare gjør det stoffet mindre troverdig, men det er en veldig smal måte å fremstille to store felt i litteraturen. Selvsagt “skal” feministisk kritikk peke på at definisjonene undergraver kvinner, og marxistisk kritikk handler som regel om at kapitalismen er unhinged. Hva er poenget med å ha med “kritikken” om det er klipp-og-lim? Hva er vitsen med å se en TV-serie om du skal scrolle gjennom reels samtidig? Er det ikke nok med én ting? Slik kan vi også tenke om kulturen vi mumser i oss.
På et arrangement der over halvparten var møtt opp for å fiske, fikk ingen så mye som et napp. Da var det bra vi i det minste fikk høre noen dikt.
