Argument feirer 20 år som tidsskrift med tilbakeblikk fra tidligere utgaver. Denne utgaven med et blikk på internett ala 2006. Jon Hovland Honerud, spåmannen selv, kommenterer sin egen tekst.
Jon Hovland Honerud
Jon Hovland Honerud har fått nytt etternavn siden sist (gift, tre barn). Han jobber som førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge i Kongsberg. Der forsker han på innovasjon i offentlig sektor og leder forskergruppen «Nye perspektiver på arbeidsliv og organisasjoner». Han underviser studenter i etikk og organisasjoner, ledere i digitalisering og endring for offentlig sektor. Skriver også om fotografi og virkelighet.
Det var mye vi tydeligvis så og forsto for tjue år siden. Men jeg pakket det inn i en total skivebom, og det er en god påminnelse om hvor vanskelig det er å peke framover.
I dag, når Wikipedia kanskje er en av de svært få viktige krokene av internett som ikke er fullstendig enshittified – et sted der det fortsatt finnes institusjonalisert vilje til forutsigbarhet og sannhet som ideal – er det ganske artig å lese at jeg for tjue år siden mente det var nettopp hos Wikipedia problemet lå. Samtidig holder bekymringen bak argumentet seg bemerkelsesverdig godt. «Observasjoner er ikke uten sammenheng. Troen på denne manglende sammenhengen er livsfarlig.»
Dette er fortsatt en sentral tese på minst to måter. I en verden der teknologimonopoler strukturerer informasjonsstrømmer, og der kunstig intelligens stadig oftere fungerer som dialogpartner i individuell meningsskaping, er bevisstheten om kunnskapens kontekstuelle karakter kritisk. Nå er vi på vei inn i en fase der KI ikke bare prosesserer informasjon, men også trenes i dømmekraft.
For det andre: Bekymringen er fortsatt gyldig i kampen som nå pågår for å svekke troen på at observasjon og sannhet faktisk kan henge sammen. Vi har lenge sett manipulerte bilder fra Det hvite hus, men det siste eksemplet – et bilde av en demonstrant (NL Armstrong), fattet og kontrollert i pågripelsen, som senere ble realistisk endret og publisert slik at hun fremstår mørkere og gråter ukontrollert – markerer et nytt og kvalmende nivå i forsøket på å gjøre sannhet irrelevant som ramme for observasjoner. For dem som leser postmodernisme: å gjøre Boudrillards begrep «hyperrealitet» om fra diagnose til ideal, og skape en verden der alt er like sant.
Alt i alt var gjensynet med kommentaren hyggeligere enn jeg fryktet. Samtidig er det en god påminnelse om at vi kan tenke noenlunde riktig og likevel ta grundig feil om hvor problemet faktisk kommer til å ligge.
