Tekst: Øyvind Johannes Hamre | Illustrasjon: Kristian Santos Utrimark
Et eksempel på denne moralske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land skjedde for noen uker siden, et par dager før Studentersamfunnet i Bergen skulle arrangere en debatt om “Maskulinitet for fall”. De hadde invitert to feminister og en feministkritiker, i tillegg til Frode Thuen som skulle bidra med et litt mindre politisert overblikk. Jeg skal ærlig innrømme at jeg stusset da jeg leste om «feministkritikeren» Magnus Lunde, da jeg sjelden hører eller leser om folk som er kritiske til feministbevegelsen. Å være feminist er nesten blitt ensbetydende med å være god, å ha de riktige holdningene. Men det er kanskje bare at jeg ferdes for sjelden utenfor mine venstrevridde kretser.
Opptakten
Det første innlegget blant kommentarene stadfester at Magnus Lunde ikke er en feministkritiker, men en “bøllete ekstremist”. Så begynner ballen å rulle. Neste kommentar utdyper:
“Magnus Lunde er ikke (bare) «feministkritiker», han har blant annet gått i Pride-tog under paroler som «Stopp diskrimineringen av aldersforskjeller»(!) med sin da femten år gamle kjæreste. Hvorfor er det viktig å gi han en plattform?”
Og det baller på seg. Det kommer anklager om overgrep og pedofili, men så viser det seg at hans “15-årige kjæreste” egentlig er i midten av tjueårene. Man skulle tro at moralpolitiet ikke hadde et så løssluppent forhold til fakta. Innlegg etter innlegg gir uttrykk for at det er “useriøst” å invitere Lunde som debattant. Til slutt ser Studentersamfunnet seg nødt til å trekke invitasjonen til Magnus Lunde, med den bemerkelsesverdig svake begrunnelsen at de “mener debattens tematikk ikke er tjent med en deltaker som snakker for få andre enn seg selv”.
En særlig gjenganger blant kommentarene var at Lunde er en “pedo-forkjemper” og at han stadig setter spørsmålstegn vedrørende den seksuelle lavalder, noe som belegges av diverse skjermdump. Lundes “politiske pedofili” er det hyppigste argumentet for at han ikke er egnet til å delta i debatten og at invitasjonen bør trekkes. Logikken blir som følger: siden jeg synes hans meninger om emner som er urelaterte til debatten er ekle, fortjener han ikke å bli hørt. Et historisk parallell kan kanskje sette dette i perspektiv.
Fransk Hebefili
I 1977 skrev en rekke franske filosofer under på et opprop om at den seksuelle lavalder skulle fjernes. Foranledningen var tre godt voksne menn som alle var tiltalte for seksuelle forhold til mindreårige jenter og hovedargumentet var at om 13-år gamle jenter var modne nok til å bli dømt i retten og til å motta prevensjonsmidler, var de også modne nok til å gi et seksuelt samtykke. Blant de tre initiativtakerne til oppropet var Michel Foucault, og blant de som skrev under var høyt ansette tenkere som Sartre, de Beauvoir, Deleuze, Barthes, Althusser, Lyotard, Guattari, Robbe-Grillet, Rancière med fler.
Det var ikke seksualpolitikk som skulle debatteres på Studentersamfunnet i Bergen, det var den moderne maskulinitet. Men det som stjal rampelyset var at man brukte ad hominem-argumentasjon for å forsøke å deskredittere en av debattantene med referanse til hans meninger om urealterte spørsmål. Om man skal følge den samme banale logikken, så fortjener verken Barthes eller Sartre legitimitet, vi burde brenne våre kopier av «Den annet kjønn» og fjerne Foucaults bøker fra universitetsbokhandlerne. De argumenterte tross alt for å oppheve seksuell lavalder.
Indignasjon og intoleranse
Indignasjon er en magefølelse som oppstår plutselig og uten overlegg. Jeg føler på den selv når jeg leser noen av Lundes tweets. Han uttrykker skepsis til #metoo, om hvorvidt sovevoldtekter faktisk finnes og mye annet jeg verken forstår eller kan forsvare. Men er min indignasjon et argument for at invitasjonen hans burde trekkes? Hvem stiller seg til dommer over hvilke meninger som er legitime og hvilke som ikke er det? Hvor lav skal takhøyden være for hvilke meninger vi aksepterer?
For førti år siden uttrykte en gruppe av det forrige århundrets skarpeste hjerner sin uforbeholdne støtte til å fjerne den seksuelle lavalder. Hvilke meninger som er legitime har vitterlig forandret seg opp igjennom årene, og det burde inngi oss alle en viss ydmykhet. Vi burde alle være dypt bekymret over den rådende trenden å delegitimere andres meninger: det vitner om en dyp intoleranse. Det virker som om man gjør sport av å finne folk med usympatiske synspunkt og henge dem ut på sosiale medier.
«Det virker som om man gjør sport av å finne folk med usympatiske synspunkt og henge dem ut på sosiale medier.»
En overveldende ironi
Så hvorfor reagerer vi så sterkt når vi blir konfrontert med det vi selv anser som usympatiske meninger? I et intervju med DN sier den britiske-jamaicanske forfatteren Zadie Smith at hun er bekymret over en “økende tendens til å sensurere meninger eller posisjoner som oppfattes som gale. Hun sier at det for tiden foregår en kamp der folk klorer ut øynene på hverandre for å kunne sitte på en pidestall som heter «uangripelig person». Hun har selv nylig utløst et ramaskrik på sosiale medier etter en kommentar hun ga i et intervju:
“– Jeg tror at disse menneskene som lar seg opprøre, faktisk tror at de er gode mennesker. Det er galskap. Jeg går ut fra at jeg er en forferdelig person, har alltid gjort det (…)”
For det handler egentlig ikke om Lunde eller debatten i Bergen. Denne saken er bare emblematisk for et urovekkende tidstegn: en tendens til å avfeie alt som ikke passer inn i ens eget moralske kompass. Det blir et demokratisk problem, for har man egentlig ytringsfrihet når man blir offentlig hetset for sine meninger?
Det er en overveldende ironi her, i at disse “gode menneskene” som ønsker Lundes invitasjon trukket, begår mye verre handlinger enn han har gjort. For hva er verst: uttrykke sine upopulære meninger på et sosialt medium eller bedrive grov offentlig uthenging med anklager om pedofili, overgrep og trakassering? Forblindet av selvrettferdigheten og overbevisningen om sin egen moralske overlegenhet, nedverdiger man seg selv ved å utsi hatefulle ytringer.
«Denne saken er bare emblematisk for et urovekkende tidstegn: en tendens til å avfeie alt som ikke passer inn i ens eget moralske kompass.»
Ondskap i godhetens navn
Vi må ha en nulltoleranse for hat og trakassering. Vi må aktivt motarbeide alle som gjør debattklimaet vårt giftig og hetsen som forsøker å tvinge Sumaya Jirde Ali ut av den offentlige debatten. Men vi må gjøre det uten å selv nedverdige oss selv ved å bedrive hets og trakassering i det offentlig fora. Hvis ikke begår vi karakterdrap i det godes navn. Det er som om man ikke helt forstår hvilken makt man volder gjennom å bruke internett som en gapestokk.
Dette er et prinsipielt spørsmål: skal vi la intoleranse diktere debattarenaene våre? Om det er en stor eller liten sak, meningsmangfoldet må alltid komme seirende ut, ikke majoritetens forstummende tyranni. Er det kanskje på tide å erkjenne at skam og uthengning ikke er akseptable virkemidler? Vi må innse at ingen har stilt oss til dommer over hva som er legitimt å mene og at ingen av oss heller er så uangripelig gode. Vi må ikke la den moralske indignasjonen vinne.
«Dette er et prinsipielt spørsmål: skal vi la intoleranse diktere debattarenaene våre?»
