Tekst: Gard Ruud | Foto: Pixabay
Vi er aldri lenger enn et Google-søk unna å få bekreftet våre mistanker: det er mange som synes det er rart å reise på konsert alene. Dette er en selvbevisst refleksjon som noen også føler i sammenheng med å dra alene på kino. Men der du i kinosalen sitter som passiv deltaker og stirrer taust frem i mørket i to timer, er vi på konsert ofte i større grad deltakende, og innlevelsen til publikum kan være med på å påvirke hvor god konserten er. Det å dra alene til sosiale arenaer trenger dog ikke å være noen rarere opplevelse enn det du gjør den til selv. Problemet ligger nok heller i våre egne selvopptatte sinn, enn hos de ‘dømmende’ fremmede som omringer oss. Som den altfor selvbevisste forfatteren David Foster Wallace skrev i sitt mesterverk Infinite Jest: ‘You will become way less concerned with what other people think of you when you realize how seldom they do.’ Vi vil derfor gjøre oss selv en tjeneste om vi for ett øyeblikk klarer å la være overveie hva de andre måtte tenke om oss. Og kan det også være at vi raner oss selv for en opplevelse utenom det vanlige ved å opprettholde vår fobi mot å være alene?
Jeg har hatt flere gode konsertopplevelser alene i løpet av mitt liv, og fikk nylig enda et da jeg var og så den smått legendariske vokalisten Damo Suzuki — best kjent fra Can — spille et sett på Revolver. Min go-to konsert-buddy måtte melde pass grunnet sykdom, og det var ikke snakk om å gå glipp av Damo, så da måtte jeg trosse ensomheten. Som alltid, kjøpte jeg først en øl da jeg kom dit. Å slippe å ha begge hendene fri hjelper enormt når det kommer til det logis- tiske problemet som oppstår når man prøver å organisere en naturlig plassering av hendene. Det er jo tross alt kun selvbevisstheten på hendenes plassering som gjør at de ikke henger naturlig, men når vi først begynner å tenke over dem, er det vanskelig å slutte. Da jeg ikke lenger rettet oppmerksomheten mot disse merkelige lemmene vi kaller armer, ble jeg bevisst over en ting: jeg har blitt mye mer komfortabel med å være blant folk alene. Jeg innså her at min personlige utvikling ikke har gått mot å bli ekstrovert, men mot å være tilfreds alene. Det finnes ingen annen måte å bli bevisst dette på, enn ved å faktisk være alene et sted der folk omgås sosialt; du kan ikke lære å svømme på land. Å dra på bar, kino eller konsert, er aktiviteter det går fint an å gjøre alene, men vi er bare blitt så vant til å gjøre disse aktivitetene med minst ett annet tenkende vesen at det kan virke skummelt å gjøre det på noen annen måte. Jeg tror at å oppleve kultur og byliv på egenhånd kan bidra til å utvide vår opplevelseshorisont ved å tvinge oss til å få et nytt blikk på aktiviteten.
I Friedrich Nietzsches Slik talte Zarathustra, åpner fortellingen med at den titulære karakteren har inngått komplett isolasjon fra omverdenen i ti år for å nyte ‘sin ånd og sin ensomhet.’ Men vi trenger ikke alle gå full eremitt for å oppnå en større grad av refleksjon over vår plass i verden, det kan holde å gjøre noe en ellers ville gjort med en venn, alene. Når jeg er alene på konsert er alt jeg trenger å forholde meg til nytelsen av musikken og atmosfæren i lokalet. Jeg har enklere for å inngå en dialog mellom meg selv og musikken når jeg er på konsert alene. Det som ellers kunne blitt en normalt god konsert, endte opp med å bli en nesten transcendental opplevelse, i stor grad fordi jeg eksisterte i dette rommet kun på mine egne premisser. Så jeg oppfordrer deg til å røske litt opp i rutinene; ta et skritt utenfor komfortsonen en gang i blant. Og kanskje ender det med at et av dine beste konsert-minner, er nettopp når en venn melder pass, og du drar alene?
