Tekst: Louisa Boulaziz | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Arbeiderpartiet og Høyre har kanskje aldri hatt likere politikk enn de har nå. Det som ser ut til å skille dem er noen områder innenfor skattepolitikken. På Politisk kvarter sitt 50-årsjubileum i slutten av 2018 ble Aps leder Jonas Gahr Støre spurt om han har et tettere politisk slektskap med Erna Solberg enn med Bjørnar Moxnes. Støre nølte ikke et sekund og erklærte tettere politisk slektskap til Solberg. Programlederen leste opp fra partiprogrammene til både til Høyre og Ap og spurte om statsministeren kunne gjenkjenne formuleringene fra sitt eget partiprogram. Solberg fikk stryk fordi hun trodde formuleringene fra Aps program kom fra hennes eget parti.
Programlederen spurte deretter om det kun er et kunstig skille mellom Ap og Høyre. Høyre uttalte for flere år tilbake at det er uaktuelt å samarbeide med Fremskrittspartiet. Valget 2013 viste seg å være vendepunktet. Kan et arbeiderparti som er usikker på om Rødt får plass i et eventuelt rødgrønt regjeringssamarbeid se til Høyre og istedenfor danne en storkoalisjon?
Det virker nærmest utenkelig å rasere blokkpolitikken, som lenge har dominert den politiske arenaen i Norge. Likevel, ved nærmere ettertanke er det dog ikke helt usannsynlig at det hadde vært lettere å forhandle med Ap enn for eksempel Krf for Høyres del. Samtidig har Høyre måtte skyve egen politikk til side for å tilfredsstille krav fra de andre samarbeids-partiene. De har nesten mistet seg selv litt på veien mens de har forsøkt å holde politikerne i rekka. Samarbeid kan være krevende, og når egen makt står på spill, kan man vel ofre hva som helst, til og med abortloven.
Det ser ikke ut til at en storkoalisjon nærmer seg i horisonten. Politikken til Ap og Høyre er ganske lik og skiller seg kun på et fåtalls områder. Dette blir tydelig om man ser nærmere på hva som står i partiprogrammene og hvordan partiene har samarbeidet på ulike områder opp gjennom årene. Her er det mange eksempler: Sikkerhetspolitikk, kommunereform og innvandring for å nevne noe. Dette kan oversettes til at det politiske bildet er preget av maktkamp, og ikke politisk ideologi. Når begge partiene har beveget seg til sentrum fremstår de som «lite trofaste» til sine egne sider. Kanskje det beste er å rasere blokkpolitikken? Men hva hadde velgerne sagt?
Fløypolitikken
Går vi ned på velgernivå kan det tenkes at en storkoalisjon mellom Ap og Høyre hadde fått fatale konsekvenser for deres oppslutning. Det strider i mot alt vi har lært. De skal jo være «fiender». Virkeligheten tegner dog et annet bilde: Det er kun «et kunstig skille» mellom Ap og Høyre. For mange venstreside-velgere har Ap allerede vandret for langt mot høyre. Ap har tapt stemmer til SV og i noen tilfeller Rødt. Høyre har mistet stemmer til Frp. Dermed er det kanskje ikke så uspiselig for Ap-velgere om de plutselig skulle samarbeide med Høyre. Når mainstream-partier som Ap og Høyre nærmer seg hverandre skaper det et vakuum på fløyene. Fløypartiene gjenstår som de eneste reelle alternativene når de andre stadig blir likere hverandre. De får mulighet til å komme med politikk som står i kontrast og mobiliserer flere velgere på enkeltsaker. I noen tilfeller klarer de til og med å få sofa-sitterne til å stemme ved valg. Både SV, Rødt, og Frp har vokst. Dette gjelder også Sp ,som er et sentrumsparti, som på noen meningsmålinger får større oppslutning enn Frp. Sp blir også karakterisert som et fløyparti. Dette handler i stor grad om deres plassering i det politiske rommet, deres avstand til andre partier, og hvordan de konsekvent stiller seg imot politikken som «Oslo-folk anser som en selvfølgelighet».
Jo nærmere mainstream-partiene kommer hverandre dess større grobunn for oppslutning om fløypartiene. Forskning viser at de fleste partiene som kan defineres som konservative, kristen-demokratiske, eller sosialistiske har beveget seg nærmere hverandre i Europa. Når dette skjer skaper det rom for radikale aktører. De fanger opp de som ikke henger med inn til sentrum. Fløypartiene får diktere hvilke politiske saker valgkampen skal stå om, fordi de representerer en klar motpol til de andre partiene. Strategene på fløyene vet at det ligger et mulighetsrom i mennesker som føler seg glemt av mainstream-partiene og det er disse som utgjør et stort politisk vinnerpotensiale for fløypartiene. Hvem er det som virkelig forslår noe nytt og tar et «annerledes» standpunkt? Det er ofte de som gjør det som får lede debatten og som dermed også får en fremtredende stemme. Dersom du kanskje ville gått fra å stemme Ap til Høyre, er det nå blitt den samme suppa. Da må man videre ut på fløyen for å finne «ny politikk».
Små forskjeller – også i politikken
Noe av det som er fint i Norge er at selv om man stemmer på Frp vil ikke politikken i Norge bli vendt på hodet. Det er konsensus om mye av politikken her i landet. Det er selvsagt lang avstand fra Frp til Rødt, men samtidig fungerer det politiske systemet i Norge slik at det er vanskelig for et parti å få alle stemmene. Dermed blir det ofte etablert samarbeid, og på flere punkter er politikken så veletablert at det å rokke ved «status quo» er uakseptabelt. Her vil for eksempel ulike velferdsytelser være et godt eksempel. Derimot betyr ikke dette at velgerne vil være med på alt, som for eksempel rasering av blokkpolitikken, eller to store partier som kun søker makt. Velgerne har mulighet til å vise sin misnøye på mange måter, men kanskje mest effektivt gjennom stemmeseddelen.
Likevel, til tross for det er små forskjeller mellom partiene, vil ofte ulikhetene fremheves i debatt. Ut av det blå kommer det plutselig noen politikere som rokker ved det man minst skulle vente seg – som for eksempel abortloven. På mange måter er dette rystende. Oppi suppa av sinte feminister og samfunnsdebattanter, og de mennesker som tar til orde for å forsvare Krfs nye stjerneskudd, Kjell Ingolf Ropstad, tror jeg at det å gi et lite parti en sjanse er en god kvalitet ved vårt valgsystem. Krf har alltid fremstått så kjærlige og inderlige under lederskapet til Knut Arild Hareide, men nå får Krf vist seg frem i et nytt lys.
Flere vil forstå at deres politikk er sosialt regressiv og innse at det smaker vondt. Krf vil nok bli straffet ved neste valg. Hvis de er så upopulære når de går inn i regjering, vil det bli vanskelig å hanke inn stemmer ved neste valg. Velgere gir ikke «cred» til partier som styrer, de får heller bare kjeft for det de ikke har gjort og det de har gjort feil. Dette er det bred enighet om blant statsvitere: Det er lettere å straffe enn å rose – og dette ser man tydelig blant velgerskaren.
En radikal fremtid?
Hvem som får makt avhenger av valgordning, og Norges valgordning legger til rette for bred representasjon av mange små partier – som får litt mer å si enn kanskje det stemmene skulle tillate. Det betyr at partier som Krf plutselig kan bli med i regjering og tukle med abortloven. Men det betyr også at et enkelt parti har vanskeligheter med å få diktere politikken alene. I land hvor det er topartisystemer og andre ordninger vil fløyene få enda større spillerom, og dette kan få uheldige utfall. Her ligger det et stort ansvar hos main-stream-partier, som mister velgere. Klarer ikke de store og gamle partiene å henge med på utviklingen blant befolkningen som bor utenfor de store byene og lage politikk som også kommer dem i møte, er ikke veien lang til fløyen. Hvis dette vedvarer er jeg redd det blir flere «Orbans» som får Styre ved det politiske roret.
