Tekst: Christian Hügli | Illustasjon: Camilla Voutilainen Nordbø
Obduksjonen
Jeg befinner meg på obduksjonsrommet i biologibyggets dyreavdeling i kjelleren på Universitetet i Oslo. Rommet har ingen vinduer, er kvadratisk og er omtrent fire ganger fire meter. I midten står seksjonsbordet, i et av hjørnene en stor kum, langs den ene veggen en benkeplate og skap for utstyr.
Å være der føles akkurat som i beskrivelsen, jeg er alene i en avsides og litt nifs del av bygget.
Det er en syrlig, søt lukt der jeg står – ikledd lab frakk og gummihansker. Lukten kommer fra rådyret som ligger til opptining i kummen og har ligget der i et og et halvt døgn. Jeg la det der da jeg fikk opplæring i prosedyrene for del én av det praktiske arbeidet i masteroppgaven min.
Det gikk ut på å flå påkjørte og innsamlede rådyr. Deretter skjære ut bestemte biter, som er leggene, buk og nakke. Hodet med ørene blir skjært av helt og blir også brukt videre i prosessen. På disse delene finnes det mest flått. Det er den jeg skal få tak i.
Først plukker jeg all flått som er synlig og går deretter i dybden, bokstavelig talt. Til det bruker jeg en klippemaskin som ellers blir brukt av hundefrisøren – som har et stort utvalg av skjær. Skjær er navnet på knivene på skjærehodet til klippemaskinen. De gjør det enkelt å klippe i forskjellige lengder. Dette er viktig fordi flåtten har forskjellige livsstadier med hver sin størrelse, mens rådyrpelsen kan være lang og tett. Kroppen til larvene er under én millimeter lang, nymfenes rundt én og en halv, mens voksne flått kan være over tre millimeter lange.
Til selve plukkingen bruker jeg pinsett og legger flåtten i et beger merket med området på dyret der den satt og nummeret på selve dyret. Målet er å få tak i flåtten hel og ikke klippet i stykker. Senere skal jeg sortere og telle dem opp på lab’en i fjerde etasje. Det er interessert i hvilket livsstadium de er på, kjønnet hos de voksne og som nevnt hvor på rådyret flåttene holdt til.
Siden arbeidet er rettet mot å forstå mer rundt flåttbårne sykdommer – som borreliose, skogflåttencefalitt (TBE) og andre flåttbårne infeksjoner – tas det også vevsprøver av vertsdyrene.
Selve prøveanalysen kjøres på DNA-lab av en annen, så får jeg tilbake resultatene til videre arbeid.
Offeret
Det første rådyret vi flådde, var RA001. RA står for rådyr og sifrene for nummereringen. Nå er jeg alene med RA003, en ettårig rådyrbukk fra våren 2015. På engelsk kalles den ‘‘ Road kill’’, men jeg mener ‘‘påkjørt’’ passer bedre for dyret på bordet; ansiktet er revet opp, det ene geviret knekt, lårbeinet er brukket og stikker ut gjennom skinnet. I nakken en full ladning med hagl. Drept ble den tydeligvis etter påkjøringen. Bortsett fra det ødelagte låret, er det ikke noe problem å flå bukken.
Men det er ikke en ideell tilstand, verken for å finne og plukke flått eller å klippe gjennom blod og sand – med fare for at skjæret blir sløvt før det har sett mer enn en håndfull med dyr.
Først samler jeg opp flåtten som er synlig for deretter å begynne med klippingen på første skinnbit. Det er nakken, med tett vinterpels, og jeg stopper litt opp ved en fullsuget hunnflått.
Det er kun hunnen av voksne flått som suger blod. På hennes underside sitter det en forholdsvis liten hannflått. Han har kommet ditt for å parre seg med henne siden hun hadde begynt på sitt siste blodmåltid før hun skulle legge egg. For henne var det siste måltid. Han hadde spist ferdig for lengst og hoppet bare på rådyrbukken for å finne seg en make. Ellers suger flåtten blod for å komme fra det ene livsstadiet til det andre og tilbringer tiden mellom måltidene i fuktig undervegetasjon i skog og mark.
Under videre leting etter flått i nakken av den stakkars bukken finner jeg 18 flere hunnflått, hvorav ti hadde en hann på seg. Jeg skjønner fort at nakken er tilholdsstedet for de voksne – der barn ikke har noe å gjøre.
Jeg lurer også på om en konklusjon kan være at med så mye flått i nakken, er det nærliggende å løpe ut i veien og kaste seg under den første og beste bilen som kommer.
En liten hypotese
At larver, nymfer og voksne flått er ulik fordelt på dyret, har selvfølgelig ikke med selve parringen å gjøre, i og med at man kan finne voksne og larver på samme sted på et dyr. Én forklaring kan være at larver og nymfer foretrekker steder med tynnere skinn, som rundt snuten, på ørene og på føttene.
Disse stedene kan imidlertid være for utsatt for store voksne hunnflått, ettersom rådyret kan gni eller gnage dem av. Et opphold på rygg og nakke gir med det mening for voksne individer – der mekanisk fjerning av flåtten ikke er like enkel for vertsdyret. Der er det tett og lengre pels som dekker flåtten, samtidig er det vanskelig å komme til for verten. Huden er tjukk, og det trengs et større sugeapparat, kalt hypostomen, for å bore seg frem til levende celler.
Mesteparten av overhuden, det øverste laget av skinnet, består av døde celler. Bare de underste er levende celler som blir forsynt med blod gjennom hårrørsårer, som er kroppens minste blodkar, kjent som kapillarer.
Stedet der vi finner mest både store og små, er etter min erfaring lysken. Der er fullsugede hunnflåtter beskyttet mot gnaging, og der finner de yngre generasjonene tynn hud.
Hva er nå så flott med flått?
Det som er flott, er at vi kan finne ut mer om sykdomsspredning og får ny kunnskap, takket være ulempen ‘‘flått’’. Min masteroppgave skal hjelpe til med å kartlegge det.
Ixodes ricinus (vanlig skogflått) er den vanligste ektoparasitt (snyltedyr som lever på overflaten av sin vert) i Europa og den hyppigste flåttarten. Den regnes som en generalist og er som tidligere nevnt bærer av diverse sykdommer. Den har utvidet sitt leveområde nordover de siste årtiene, trolig på grunn av klimaendringer.
Hjortedyrarter regnes som den dominerende vert for voksne flått. Derfor er det viktig å kartlegge mulige andre store og mellomstore vertsdyr som for eksempel rev og grevling. Dette er viktig med tanke på bestandreguleringen av flått og er dermed av betydelig interesse i forvaltningen av hjortevilt. Hjortedyrtettheten er trolig ikke veldig viktig om det er tilgang til andre store vertsdyr. For rådyret er det flott om vi kan vise at det ikke nødvendigvis er syndebukken.
Christian Hügli | Masterstudent på Institutt for biovitenskap, UiO
Camilla Voutilainen Nordbø | Illustratør, med Mastergrad fra KHiO
