Tekst: Tina Andersen Vågenes
I 2019 fikk gruveselskapet Nussir ASA driftskonsesjon for en kobbergruve med deponering av avfallsmasser fra gruven i fjorden. Planene har møtt kraftige protester fra miljøbevegelsen og Sametinget, og har fått tillatelse til tross for miljøfaglige råd fra Havforskningsinstituttet. Striden om gruven har pågått i over ti år. I sommer har organisasjonen Stopp Nussirgruva – Redd Repparfjord holdt en protestleir i Kvalsund. Aktivister holder kontinuerlig vakt på det planlagte industriområdet, og forbereder seg på å måtte stoppe arbeidet med lenker og sivile ulydighetsaksjoner.
Mineralutvinning som industri er både lokal og samtidig global. Ressursene, som kobberet i Kvalsund, har en spesifikk plassering. En gruve krever massive investeringer og utbygging av nødvendig infrastruktur før oppstart. Ferdig prosessert kobber fraktes over hele verden og brukes i produksjon av ulike elektriske varer. Nussir ASA og deres tilhengere fremhever hvor sentral kobbergruven vil være i det grønne skiftet. De siste årene har uttrykket grønn kolonialisme kommet inn i diskursen om utvinning av naturressurser i samiske områder. Uttrykket beskriver hvordan samiske rettigheter innskrenkes i den grønne omstillingens navn.
Den nye koloniseringen tar også landområder fra urfolk. De som protesterer, blir stående som motstandere av det grønne skiftet. Samtidig som kobber er en nødvendig ressurs for samfunnets økende elektrifisering, spiser denne grønne industrien av arealer som er beskyttet av spesielle urfolksrettigheter nedfelt i internasjonale konvensjoner.
Skjeve maktforhold
For reineierne i distriktene Fiettar og Fálá handler ikke konflikten kun om tapet av levebrød – for dem er konflikten også dypt personlig. Reindriften er en sentral bærer av samisk språk og kultur, og brukbart areal for reindriften er allerede under sterkt press fra annen utbygging. Stiftelsen Protect Sápmi har på oppdrag fra Sametinget levert en rapport som kartlegger konsekvensene for Fiettar og Fálá. I rapporten legges eksisterende og planlagte arealinngrep sammen. Både reindriften og Sametinget har innvendt overfor staten hvordan man aldri ser på de samlede inngrepene sammen når nye prosjekter vurderes. De enkelte prosjektene oppstår ikke alene i et vakuum, men spiller sammen med annen utbygging.
Over halvparten av distriktet Fiettars areal er påvirket av eksisterende arealinngrep, noe som vil øke til 70 prosent med bygging av nye kraftlinjer og gruvedrift i Nussir og Ulveryggen. Dette er langt over tålegrensen for en levedyktig reindrift. Reintallet må omtrent halveres om det skal tilpasses innskrenkningen i brukbart areal. Reineiere fra Fiettar og Fálá har kommet innom protestleiren gjennom sommeren. Flesteparten har gitt opp kampen, og sier at de føler seg ensomme og svake i møte med en sterk stat.
Sametinget, det demokratisk valgte organet som representerer samer på norsk side av Sápmi, har i plenum gjort flere vedtak mot Nussir-gruven. Tinget har i praksis en rådgivende funksjon, der vedtak overstyres av den norske staten. Samiske reineiere har rett til å utøve sin kultur gjennom reindrift, en rett som er beskyttet av FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og ILO-konvensjonen 169. Prinsippet om Free, Informed and Prior Consent (forhåndsgitt, informert samtykke) beskriver kravet om samtykke før inngrep i urfolksområder som er viktige for kultur og tradisjonelt levesett. Både Sametinget og distriktene Fiettar og Fálá understreker at det ikke er gitt et slikt samtykke hverken til staten eller til Nussir ASA. I Kvalsund minnes man på rollen geografisk avstand spiller. Beslutningene om å tillate gruvedrift og deponering av gruveslam i fjorden tas i Oslo, flere tusen kilometer fra stedet som påvirkes. Konflikten preges av skjeve maktforhold. Makten ligger i det urbane sentrum, mens ressursene tas ut fra periferien. Reineiere, lokale fiskere og miljøvernere sitter ikke med beslutningsmakten. Det gjør derimot både gruveselskapet og staten. Norske myndigheter ønsker en satsning på mineralutvinning, og peker mot Nord-Norge som en del av «tidenes skattejakt». Det ligger store økonomiske interesser i det norske grunnfjellet, som både stat og kapital vil utnytte – men hvem betaler for de negative konsekvensene fra skattejakten?
I Riehpovuotna er det personlige politisk
Det norske prinsippet om at «forurenser betaler» gjelder i praksis ikke gruvedrift. Den forrige kobbergruven på Nussirfjellet ble nedlagt grunnet store fall i globale kobberpriser. Ettersom selskapet gikk konkurs, forduftet ansvaret for å rydde opp etter driften både på fjellet og i fjorden. På Nussirfjellet ligger det igjen ødelagte brakker, søppel og materiale som har vært der i flere tiår. Lokalbefolkningen, som den gang satt igjen med konsekvensene av en død fjord, er bekymret for at det samme kan skje igjen. I dag er endelig vannkvaliteten i Repparfjord tilbake på et nivå som gjør fiske som levebrød mulig.
I konflikten om Nussir-gruven følger spørsmål om økonomi forutsigbare linjer, der de økonomiske konsekvensene av forurensingen og inntektene fra gruvedriften er skjevt fordelt. Inntektene fra Nussir-gruven går til investorer i inn- og utland, mens lokalbefolkningen og reineiere i Fiettar og Fálá må bære de økonomiske og miljømessige konsekvensene. I konflikten om gruvedrift i Riehpovuotna er det personlige politisk. Min egen tilknytning til konflikten er vevet sammen av politikk og følelser. Jeg har jobbet mot gruven på et aktivistisk plan av og på i ti år, samtidig som jeg nå også har muligheten til å utforske konflikten akademisk. I sommer tilbrakte jeg tid i protestleiren i Riehpovuotna. Jeg fikk mulighet til å se det gamle gruveområdet på Nussirfjellet, der de abstrakte planene for gruven får en helt reell materiell plassering. Det gamle dagbruddet ligger igjen som et sår i landskapet. Jeg satt nattevakt på neset der Nussir ASA skal bygge prosesseringsanlegg og lage tunnel inn i fjellet. Her beiter rein fra Fiettar-distriktet om sommeren.
Direktøren i Nussir ASA Øystein Rushfeldt har jobbet hardt for å opprettholde et jovialt og personlig image. Han har bedt aktivistene om å fjerne seg, men kvier seg for å be politiet om å ta grep. Om selskapet ber politiet arrestere og bøtelegge miljøengasjerte ungdommer, pensjonister og reineiere, risikerer de å skade sitt eget omdømme alvorlig. Nylig avsluttet det tyske kobberkonsernet Arubis sin intensjonsavtale med Nussir på grunn av manglende sosial bærekraft. Sametinget har vært i kontakt med Arubis for å diskutere konsekvensene gruven vil ha for reinbeitedistriktene Fiettar og Fálá. Protestleiren og trusler om store sivile ulydighetsaksjoner kommer i tillegg. Aksjonistene i leiren ser bruddet mellom Arubis og Nussir som en viktig delseier, og som et bevis på at folkelig press mot storkapitalen fungerer. Det kan føre til større økonomiske utfordringer og forsinkelser for Nussir. Omdømmet til gruven er allerede i ferd med å svekkes på grunn av motstanden. Kampen fortsetter, selv om fremtiden forblir uviss.
