Tekst: Audun Rugstad
Fremhevet bilde: Kaffistova i Oslo sentrum i sin storhetstid. Foto: Anders Beer Wilse, 1910.
Joel Johansson er PhD-stipendiat i idéhistorie ved Institutt for filosofi, idéhistorie og klassiske språk (IFIKK) ved Universitetet i Oslo, og har tidligere studert idéhistorie, etnologi (kulturhistorie) og historie.
Ved første øyekast er det lite som minner om bondebevegelse og kulturkamp idet man går inn dørene til Kaffistova i Oslo sentrum. Denne høstdagen består den halvfulle kaféen for det meste av grånende hårmanker i fornuftige boblejakker, mens dempet, pensjonistvennlig P4-pop og trygg salongjazz smyger seg over det stilrene, gammelmodige interiøret. Men Kaffistova har ikke alltid tilhørt den middelaldrende middelklassen. Den prinsippfaste menyen tilbyr nemlig kun norsk husmannskost på klingende nynorsk – inkludert raspeball-torsdag! Samtidig smiler en imponerende vegg med sorthvit-fotografier av bunadskledte, lysluggede ungdommer ned på oss. Det hele vitner om en annen historie.
For drøye hundre år siden var nemlig Kaffistova en sentral møteplass for Bondeungdomslaget i Oslo, da organisasjonen var på sitt kanskje aller mektigste og mest innflytelsesrike. Denne foreningen er også gjen- stand for doktorgradsavhandlingen til Joel Johansson, stipendiat i idéhistorie på IFIKK ved Universitetet i Oslo. Joel stiller entusiastisk opp for et lite e-postintervju med Argument, selv om han er travelt opptatt med innspurten til avhandlingen sin. Intervjuet er i intervjuers egen oversettelse fra svensk.
– Du holder for tiden på med et doktorgradsprosjekt om historien til Bondeungdomslaget i Oslo (BUL). For de av oss som ikke vet, hva slags organisasjon er eller var Bondeungdomslaget i Oslo?
– BUL er en organisasjon som ble stiftet i 1899, med det formål å støtte innflyttede bondeungdommer i Oslo. På denne tiden flyttet mange ungdommer fra landsbygda til Oslo på jakt etter utdannelse og arbeid. BUL jobbet både for å gi disse ungdommene et trygt hjem i byen, samtidig som de beskyttet dem fra det de mente var «byens farer»: alkoholens falske glede og varietéenes dekadens. I dag kjenner mange til BULs idrettsvirksomhet, men på begynnelsen av 1900-tallet tilbød de også nyktert samvær på egne restauranter som serverte landlig mat, såkalte kaffistover. Dessuten ga BUL bondeungdommer muligheten til å delta i folkedansfremføringer, og satte opp egne teaterstykker midt i Oslo. Slik tok de en aktiv del i bylivet, samtidig som de framholdt verdien av en bondekultur framfor den bykulturen de assosierte med Oslo.
– Hva gjør BUL interessant å forske på for en idéhistoriker?
– Gjennom å studere BUL får man en dypere kunnskap om Oslos historie og urbanisering på starten av 1900-tallet. Fordelen med å undersøke BUL spesifikt, er at man også får et unikt innblikk i innflytternes egne opplevelser og perspektiver på bylivet, og på landsbygda de flyttet fra.
– Kan du si litt mer om hva forskningsprosjektet ditt går ut på?
– Prosjektet mitt ser på BUL mellom 1899 og 1939, og interesserer seg først og fremst for hvordan lagets ledere og medlemmer forholdt seg til Oslo og hjembygdene de flyttet fra. I avhandlingen min viser jeg blant annet hvordan følelser aktivt ble brukt som en del av retorikken og ideologien som Bondeungdomslaget i Oslo representerte rundt by og land. Disse begrepene vekker jo sterke følelser, noe jeg mener burde få mer oppmerksomhet. Jeg interesserer meg særskilt for gleden som laget knyttet til sine egne virksomheter, i tillegg til følelsen av hjemløshet og fremmedfølelse som beskrives som utbredt blant bondeungdommen i Oslo.
I stedet for å bli «byungdom», ble BULs unge medlemmer oppfordret til å beholde sin identitet som bondeungdommer, selv om de bodde og arbeidet i byen.
– Når du skriver hjemløshet og fremmedfølelse: Hva kan man egentlig si om den typiske opplevelsen av å være ung innflytter til storbyen på den tiden?
– Det avhandlingen min har kunnet vise, er hvordan bondeungdommene i BUL skilte seg fra flesteparten av de ungdom- mene som flyttet til Oslo fra landsbygda, som raskere tilpasset seg den nye bytilværelsen. I stedet for å bli «byungdom», ble BULs unge medlemmer oppfordret til å beholde sin identitet som bondeungdommer, selv om de bodde og arbeidet i byen. Det er i denne sammenheng at følelsen av hjemløshet og rotløshet ble viktig, som en identitetsmarkør for den ensomheten og utsattheten som ble ansett som særlig typisk for bondeungdommer. Man tenkte seg at de hadde blitt revet opp fra hjembygdas trygge fellesskap og savnet sosiale arenaer i byen, hvor det også ble påstått at de ble sett ned på for dialekten eller bondebakgrunnen sin.
– Du sitter også i redaksjonen til idéhistorietidsskriftet Arr, som tidligere i år var ute med et nummer om «Bygda» hvor du var temaredaktør. Hva er i din mening de mest interessante innsiktene dere kom fram til i dette nummeret?
– I dette nummeret ville vi undersøke historiske forestillinger om landsbygda, ettersom det ofte er et perspektiv som glemmes bort i den daglige debatten om by og land. Jeg opplever at nummeret viser hvordan synet på by og landsby ofte bygger på hvem sitt blikk man går ut fra. For eksempel viser én artikkel hvordan det de siste tiårene har vokst fram et bysentrert syn på landsbygda, der landsbygda ses som en vare og et opplevelseslandskap. Dette synet har preget både bygdeforskningen og politikeres tanker om hvordan utflyttingen skal løses, mens stemmene fra de som bor på landsbygda sjelden høres i debattene.
– Hvor viktig vil du si at idéhistorisk kunnskap er for å forstå dagens by og land-debatt i Norge eller i andre land, for eksempel i lys av Senterpartiets rekordmålinger og de høylytte sentraliseringsdebattene som har rast det siste året?
– Idéhistorie er utrolig viktig for å forstå bakgrunnen til dagens politiske utvikling og debattene omkring by og land. Ved å se bakover i historien blir det tydelig hvordan ulike interesser ofte har anvendt landsbygda som en slags politisk ressurs, i og med at landsbygda historisk sett ofte sammenstilles med idéer om «folket» og nasjonen. Dette gjelder ikke bare Senterpartiet. Så godt som alle partier har tidvis forsøkt å framheve sin støtte til landsbygda, med varierende resultat.
Idéhistorie kan også være et verktøy for å forstå de idealene og forestillingene som ofte aktualiseres i dagens debatter om maktbalansen mellom by og land. Idéhistorisk sett finnes det eksempelvis en kontinuitet i beskrivelsen av landsbygda som «døende» og «bedre før». Denne nostalgiske holdningen kan man ane allerede i antikkens pastorale dikt. Selv om jeg ikke ville satt likhetstegn mellom forestillingen om landsbygdas forestående død og dagens utfordringer på bygda, finnes denne idéen som en undertone i den offentlige samtalen om by og land – både i Norge og i resten av verden.
– Apropos det: Hvordan vil du si at den historiske forståelsen og fremstillingen av by og land er i Norge, sammenliknet med andre land? Er det noen trekk som går igjen?
– En ting som overrasket meg da jeg arbeidet med disse spørsmålene om by og land, var framstillingen av Norge som unikt når det gjelder den historiske betydningen landsbygda har hatt. Jeg tenker at liknende spørsmål om relasjonen mellom by og land går igjen i alle land som har gjennomgått kraftig urbanisering. Det har definitivt vært en sterk verdsettelse av den selvstendige bonden i Norge, som har satt et tydelig preg på norsk tankeliv gjennom årene. Men en liknende utvikling skjedde jo i Sverige òg! Også der omtaler man i dag den selvstendige bonden som historisk betydningsfull.
– Til slutt: Med bakgrunn i forskningen din, vil du si at det gamle slagordet «by og land: hand i hand» noen gang har hatt noe for seg, eller har det alltid vært en ønske- drøm?
– Når det gjelder BUL, var tanken om å forene Norge ved å forene byen og bygda høyst levende under mellomkrigstiden. Likevel betyr ikke denne drømmen at avstanden mellom menneskene på bygda og i byen faktisk var mindre da enn nå. De ulike forutsetningene som gjaldt for de som bodde i byen og i ulike deler av landsbygda, er et stort og komplekst spørsmål som handler om alt fra økonomiske, til kulturelle og sosiale forhold. Fra et idéhistorisk perspektiv vil jeg igjen løfte fram at de bildene vi til daglig tildeler byen og bygda påvirker hvordan vi vurderer forholdet mellom dem – noe som i neste omgang påvirker den politiske agendaen.
I dagens diskusjon om by og landsby savner jeg ofte en nyansering av den sterke oppdelingen mellom by og land. Ofte kategoriseres landsbyboere og byboere som homogene grupper uten felles berøringspunkter, mens grensene mellom begrepene faktisk er veldig porøse. I tilfellet med BULs representanter blir dette tydelig i hvordan deres forhold til landsbygda hele tiden er sammenvevd med deres forhold til Oslo. Man kan på et vis si at de forsøkte å virkeliggjøre sitt bilde av landsbygda inni byen, gjennom de restaurantene, hotellene og teatrene som man etablerte for bondeungdommen.
Bondeungdomslaget i Oslo
- Organisasjon stiftet i 1899 for å støtte innflyttede bondeungdommer til Oslo.
- Er i dag kanskje mest kjent for sine mange idretts- og teaterarrangementer.
- Eier blant annet bygården Bøndenes hus i Rosenkranzgate 8, herunder Den norske husfliden AS, Kaffistova og Hotell bondeheimen.
- Bondeungdomslaget er også største aksjonær i Det Norske Teatret.
