Anmeldt for Scenekunst.no
Over Evne III av Pia Maria Roll og Marius Kolbenstvedt
På Black Box Teater
Bjørnson blir stadig kritisert for å være lite aktuell for vår tid. Han er utdatert og hans kamper er ferdig kjempet. Men selv om Bjørnson sloss mer for nuet enn for evigheten, beviser Pia Maria Roll og crewet hennes i Over Evne III at det finnes påfallende paralleller fra Bjørnsons 1895 til vårt 2010. Her kreves intet mindre enn revolusjon – såvel for organiseringen av teater-Norge som for samfunnets egentlige makthavere.
Makt og penger er fremdeles goder som tross sosialdemokratiets utjevningspolitikk er samlet på færre hender enn vi liker å tenke på. I Over Evne III avkles makteliten, og et grelt bilde av en kodeks helt uten moralsk ryggrad tegnes. Roll river hjertet ut av den stivnede norske nasjonaltryggheten og gransker det frådende.
Menneskets verd
Det hele starter i Black Box’s Lillesal, hvor Are Larsen beskriver mennesket i vår verden. Foran ham brenner røde, hvite og grønne origamilykter. ”Hva er et menneske?”, spør han, ”Hvorfor er ikke det et spørsmål de stiller på Dagsrevyen?”. Han etablerer begreper som skal følge oss gjennom resten av det drøyt to timer lange stykket. Menneskets verdi og Helvete står sentralt. Enhver skjebne er svær, og vi gjør oss klare for å ta for oss enkeltmenneskets drama. Satan er en gliterende vakker og intelligent Lucifer; en engel som har falt.
Ta parti!
Så føres vi bakveien inn på Storscenen. Alle forestillingens medvirkende er omkring oss. En kvinnelig prest står over oss og messer med andaktsstemme, mild og sterk. Så kommer hun ned trappa: ”Det er makt i det å sjå ned på”, sier hun. På bakken forekommer hun oss mer sårbar, men også mer ekte. Hvordan er det vi minnes dem gikk i døden for sin sak, spør hun. I Bjørnsons stykke er det Maren Haug som ofret seg. Skal vi tie og glemme henne, eller skal vi ta parti og kjempe for de underprivilegerte?
Den ubehagelige sannheten
Roll selv er den eneste profesjonelle skuespilleren på scenen. Alle andre er der fordi de har historier å fortelle. Og hvilke historier. Vi rystes av korrupsjonsjegerens fortelling. Han har prøvd alle mulige kanaler for å få frem sitt budskap: pengemakta stinker. Korrupsjon er farlig utbredt og farlig stort, selv i godhjerta Norge. ”Vi stjeler proporsjonalt med det vi har”, sier han treffende. Pengemakta har et redusert menneskesyn der det eneste som gjelder er å få alle operasjoner til å se juridisk spiselige ut, forklarer den tidligere revisoren og privatetterforskeren.
Pengemakt som gir mageknip
Kari Breirem, den kjente varsleren, beretter nøkternt og nesten tørt. Med stram munn bruker hun ord som ”spennende” og ”fascinerende” for å beskrive hva hun følte for Røkkes advokatfirma, Bar, da hun først startet der etter mange år som jurist i stat og kommune. Redselen hennes kniper oss i magen når hun innser at grunnlaget for systemet hun har trodd på rives vekk under bena på henne og hun får politibeskyttelse. ”Er dette Norge? Jeg trodde jeg visste alt om hvordan landet vårt fungerer. Og så visste jeg ingenting”.
Pia Maria Roll avbryter Breirem og gir oss forestillingens kanskje sterkeste øyeblikk når hun med trass i blikket retter oppmerksomheten ut mot salen og henvender seg direkte til ”Bars advokater, som jeg antar sitter her”. Hennes enkle og direkte uttrykk for sjokk og sinne overvelder oss. ”Dette er folk man ikke skal gå på møte alene med, fikk jeg beskjed om”.
Råttent teater-Norge
Så trekker Roll en vakker parallell mellom Breirem og sin egen kamp, mellom pengeverdenen og teaterverdenen. Sammen med kulturaktivisten Marius von der Fehr angriper hun institusjonsteatrene, deres finansiering, styring, samfunns- og menneskesyn. Det er teater for tømte sjeler, det er tyggegummiteater. Hvorfor skal begavede skuespillere ta til takke med tomme pappskiver av karakterer? Hva i alle dager gjør businesseliten i teatrenes styrer? De driver business. Nasjonalteatrene har blitt businessteater.
”Slik trenger det ikke være!”, nærmest roper Roll. ”Jeg kunne lagd tunge, gode forestillinger med stor integritet i 20 år for de pengene Det Norske Teater blåser av på én eneste ”storsatsing”. Men så feiger hun ut. Kommer med alle tenkelige unnskyldninger. Oppgaven ser uoverkommelig ut, og hun evner ikke alene. Men tankene hennes smitter, og vi tenker ”Hvorfor er det ingen som har sagt dette før? Hvorfor er teater som oftest så apolitisk?” Å få dette stykket politisk råtekst i fanget er en fryd.
Fanatisk kapital
Med Finn Iunkers tolkning av Bjørnsons original gjøres som en lesning kalt Cirka pari. Skuespillerne presses helt fram på scenekanten, og spillet er stakkato og stivt. Her smelter virkeligheten sammen med Bjørnsons stykke og med den greske klassikeren Antigone: nok en kompromissløs skikkelse som tvinger fram sannheten. Det er ikke irrasjonell fanatisme å ville stoppe profittjaget før vi står på kanten av et stup vi ikke kan vende tilbake fra. Rovkapitalisme er irrasjonell fanatisme, forklarer litteraturprofessor Drude von der Fehr.
Scenografien i stykket er en rekke plastkledde stålkonstruksjoner. De representerer næringslivets barcode-bygg, og deres delvise transparens fungerer effektfullt som forvrenger av skygger og virkelighet. Mot slutten rives strukturene ned, og med støy og fyrverkerilys tennes et stort stålbål. Systemet skal tvinges over ende.
Inspirerende vekker
Over Evne III er temmelig løst skrudd sammen. Men det kunne kanskje ikke blitt gjort på noen annen måte når de som står på scenen ikke er skuespillere. De er ordentlige mennesker med et inderlig budskap. Og de ber oss om å hjelpe dem, for alene vil de få hodet hogget av idet de stikker det fram.
Den hyperrealistiske formen Over Evne III har fungerer svært godt. Dette er glitrende og ekte teater, ikke minst fordi hver og en av dem som står foran oss virkelig vil noe med det de sier. Rolls forestilling gaper over et stort
materiale, men har også et stort budskap om å tørre å fremme forandring, utvikling og rettferdighet.
materiale, men har også et stort budskap om å tørre å fremme forandring, utvikling og rettferdighet.
Over Evne III er modig, utleverende, morsomt, gripende og inspirerende. Vi går ut med en revolusjonær tanke i hodet: Un otro mundo es posibile – en annen verden er mulig.
