Gjennom opprettelsen av kjønnsstudier som eget fagfelt, et voksende flertall av kvinnelige studenter, og ambisjoner om liberalistisk pedagogikk i skolene er det god grobunn for nyfeminismen. Men mye tyder på at denne utviklingen heller er en verkebyll på den akademiske integritet. I vår sekulære verden roser vi oss selv rikelig for avskaffelsen av kirkens makt i samfunnet, men tomrommet for religiøse fanatikere er delvis blitt fylt av det som må kalles paraplybegrepet feminisme. Denne ideologien rommer nå diverse retninger av mer eller mindre kvinnesentrert karakter, hvor vår lokale variant, Feministisk Initiativ – som håper å stille til stortingsvalg i 2017 – definerer seg som anti-rasistisk, interseksjonal feminisme. I deres partiprogram legges det vekt på at utdanningssystemet må innføre normkritisk pedagogikk, som bl.a. innebærer å bekjempe trange kjønnsroller og undervise barnehagebarn i seksualitet. Dagens feminisme flørter med brudd på prinsipper som ytringsfrihet, rettsstaten og vitenskapelige observasjoner – holdninger som er karakteristisk for religiøse miljøer. Gjennomgående for ideologien er nemlig plasseringen av følelser i sentrum, og dermed er det ikke så rart at indoktrineringen må begynne tidlig.
Likeverd, ikke likhet
Likeverd mellom kjønnene burde være en selvfølge, men blind likestilling er uoppnåelig av den enkle grunn at menn og kvinner ikke er det samme. I naturvitenskapen er kjønnsdimorfisme nemlig et tydelig observerbart fenomen. Dette gjelder ikke alle arter på kloden, men mennesker er definitivt inkludert; fysiologisk er menn sterkere og større enn kvinner, det er kun kvinner som kan bli gravide, og kvinners hjerner er generelt mer detaljorienterte mens menn har bedre retningssans (hvilket ny forskning nå ser ut til å ha bekreftet en gang for alle, jf. også Harald Eias Hjernevask). Dette er resultatet av titusenvis av år med evolusjon, fra den tiden hvor menn var jegere og kvinner var sankere. Naturligvis finnes det unntak, mutasjoner forekommer rett som det er, og det er variasjon innenfor kjønnene også. Likevel finnes det feminister som påstår at kjønn er et sosialt påfunn, eller som vraker «the gender binary» ved å hevde at det finnes en myriade av kjønn. I samme leiren finner vi også argumentene for at kvinner skal inn i militær- og brannvesen, til tross for at kvinner presterer jevnt over dårligere enn sine mannlige kolleger i fysisk krevende yrker. Feministisk Initiativ og deres artsfrender kan klage så mye de vil over snevre kjønnsroller, men naturen lar seg ikke forandre over natten.
Hvor langt skal grensene tøyes
Dermed er det heller ikke belegg for å legge til et hen-kjønn, til tross for at noen måtte føle at de har feil kjønnsorganer. Identitet er riktignok en subjektiv forståelse av ens eget selv, men det må settes noen grenser for hva som anses som allmenngyldig. Ta for eksempel den psykiske lidelsen BIID (Body Integrity Identity Disorder), hvor pasienten føler at visse kroppsdeler burde være amputert – er det forsvarlig å anerkjenne disse følelsene og dermed ødelegge en helt frisk kropp? Det later også til å være greit å gjøre narr av slike som 20 år gamle Nano, som oppriktig tror hun er en katt født i en menneskekropp, eller amerikanske Rachel Dolezal som identifiserer seg som svart selv om hun er hvit. Men når kjønnsidentitet er tema bør man nærme seg med religiøs omhu. Hvor er det vitenskapelige grunnlaget for å skille disse ulike oppfatningene fra hverandre – er det bare snakk om å føye seg sinte feminister? Når en barnehage i Trondheim avlyste karneval fordi barna viste såkalte strenge kjønnsrollemønstre med kostymevalgene sine, da er det heller feministisk ideologi som viser snever tankegang og påtvungne restriksjoner.
En trussel mot rettsstaten
Når følelser tillegges for mye vekt kan det også gå ut over rettsstatens prinsipper, spesielt når feminister utvider voldtektsdefinisjonen til å inkludere all sex hvor kvinnen er beruset – eller til og med hvis hun bare angrer seg i etterkant. At mannens beslutningsmyndighet også påvirkes av rus, er ikke en del av bildet som presenteres i holdningskampanjer mot «voldtektskulturen». Mannens seksualitet fremstilles som enkel og primitiv. Det er ingen tvil om at feministisk propaganda om en voldtektsepidemi har lagt mye press på utdanningsinstitusjonene, slik som den amerikanske professoren Mary Koss’ falske statistikk om at 1 av 5 kvinnelige studenter vil bli voldtatt.
Flere universiteter i USA tar nemlig retten i egne hender gjennom interne studentråd og tribunaler, kangaroo courts, hvor justismord lett kan forekomme. Dette gjelder spesielt voldtektsanmeldelser på campus, ettersom lovendringer slik som Californias Yes Means Yes-paragraf og Title IX flytter bevisbyrden fra anklageren til tiltalte. En slik reversering hvor tiltalte antas å være skyldig inntil det motsatte er bevist, rammer slike som sønnen til Judith Grossman som ble anmeldt av sin ekskjæreste. Mange mannlige studenter har altså fått fremtidsutsiktene sine ødelagt som følge av slike elendige rettsprosesser. Selv hvis en ekte domstol får henlagt falske anmeldelser, kan studenten risikere å bli utvist fra lærestedet hvis hans tilstedeværelse oppleves som støtende for anklageren. Selv om disse eksemplene kommer fra USA, er det ingen grunn til å tro at galskapen ikke kan spre seg.
Trigger Warnings
Visse studentmiljøer i USA og England viser seg også som dårlige forvaltere av ytringsfriheten. Forelesninger blir boikottet eller forstyrret, og talere nektet inngang hvis et tema skulle oppfattes som kvinne- eller kulturfiendtlig. I Oxford ble en debatt om abort kansellert etter trusler fra studenter, en studentgruppe på Williams College nektet forfatter Suzanne Venker å få kritisere feminisme, og eks-muslime Ayaan Hirsi Ali som fikk æresgraden inndratt p.ga en uttalelse om at det ikke finnes en moderat form av islam. Universiteter skal nemlig tilby safe-spaces for lett krenkede studenter, slik som Brown University gjorde da en en debatt om overgrep på campus ble holdt. Dersom noen følte seg «trigget» kunne de trekke seg tilbake i et rom fylt med puter, modelleire, kjeks og beroligende musikk. Dette er egentlig lite nytt fra feministisk hold; selv Erin Pizzey, grunnleggeren av det første mottaket for kvinnelige ofre av partnervold, mottok drapstrusler fra feminister da hun foreslo et lignende tilbud for mannlige ofre. Etter at familiehunden hennes ble drept flyttet hun bort fra England, men hun kritiserer fortsatt det feminisme har blitt.
Feminismen må bli agnostisk
Et akademisk miljø gjennomsyret av feministisk tankegang bærer preg av at følelser settes fremfor fornuft, stikk i strid med opplysningstidens idealer. I dag er vi raske til å kritisere hjernevask og totalitære tendenser fra religiøst hold, men hvis de samme tendensene pakkes inn i tomme ord som progressivitet og toleranse vil mange ta det for god fisk. Feminisme kan høres bra ut på papiret, men handlingene til ideologien samsvarer ikke lenger med ordbokdefinisjonen av ordet. Hvor lenge skal feminismen få baske seg i glansen av historiske fremskritt som allmenn stemmerett, før vi anerkjenner at den er på et svært dårlig spor per i dag? Det er viktig å holde seg til idealet om likeverd for kjønnene og ulike folkegrupper, men vi må passe oss for en ideologisk agenda som ikke er i samfunnets beste interesse.
Jenny Tamar Kolstad går fagskole i dans ved Bårdar Akademiet – men er fortsatt samfunnsengasjert.
