Tekst: Miriam Natvig | Illustrasjon: Pixabay
Først pengetrøbbel, så ubudne gjester, deretter skilsmisse. Det er nok til å gjøre hvem som helst deprimert. I tillegg virker det som du bærer på en slags indre uro, en sånn man helst ikke snakker om, som ikke kommer til å forsvinne av seg selv. Det er på tide å innse at du er syk, Europa: du har møtt veggen. Hadde det funnes en fastlege for verdensdeler, ville hun nok tatt et blikk på deg og skrevet ut en sykemelding, men isteden kom du hit til meg for en psykologisk evaluering. La oss gå gjennom sykdomshistorien din og de nåværende symptomene, for å se om vi kan komme frem til en behandlingsplan.
La oss slå opp i diagnosehåndboka.
Skal vi begynne med de økonomiske problemene? Min jobb som behandler er selvfølgelig ikke å dømme deg. Et lån som løper løpsk kan skje den beste, og vi ser jo ikke på Luksusfellen for ingenting. Men med stor makt følger stort ansvar, som de sier, og det var ikke ansvarlig å vente så lenge med å håndtere gjeldskrisa. Sånt sliter på nervene.
Videre ser jeg at noen kryssa grensene dine. Bokstavelig talt. En mild sjokktilstand er selvfølgelig en forståelig respons, det vil jeg ikke regne som sykdomstegn. Det som bekymrer meg er apatien som fulgte. Mangelen på effektiv respons, fraværet av mobilisering av ressurser for å møte disse ekstreme utfordringer. Isteden trakk du deg tilbake, lette etter unnskyldninger, måter å unnslippe byrden på. Det vitner om dårlig selvbilde og muligens jernmangel. Lurer du på hva en frisk reaksjon ville vært? La oss slå opp i diagnosehåndboka. Der står det at samarbeid, fleksibilitet og åpenhet karakteriserer en sunn holdning til utfordringer som omhandler andres eksistens. På godt norsk betyr jo det egentlig at det er uakseptabelt å ikke ta imot din andel flyktninger når det eneste hinderet som står i veien er din egen frykt. Dessuten er denne typen oppførsel også symptomatisk for dobbeltmoral. Man kan ikke basere sitt politiske prosjekt på storslagne visjoner om å fjerne grenser, for så å forlange at alle trekker seg inn i sine nasjonale skall og må ta ansvar for de som havner hos seg. Dobbeltmoral er heldigvis en helbredelig sykdom, så fortvil ikke. Ikke ennå.
La oss fortsette med skilsmissen. Som lyn fra klar himmel sier du? Hm.
La oss fortsette med skilsmissen. Som lyn fra klar himmel sier du? Hm. Mangelfull kommunikasjon i et forhold kan ofte føre til at en av partene stikker av uten forvarsel, men ofte når man ser tilbake finner man indikasjoner i parets historie. I dette tilfellet virker det som om en alvorlig trang til å beholde et samlet, positivt og sterkt image gjorde at du overså mange små tegn på at ikke alt var som det skulle. Høyreekstremismen er ikke noe å spøke med, Europa. Den livnærer seg på frykt, og resulterer i proteksjonisme og nasjonalisme. Ikke bra for et internasjonalt forhold, for å si det på den måten. Jeg hørte naboene hviske om at England ville skille seg lenge før det skjedde – og naboer lyver ikke.
Så hva nå? Slik jeg ser det har du to alternativer. Ikke for å være brutal, men en av mulighetene er rett og slett å gi opp den komplekse livsløgnen din: ideen om at det utvidede og fjernstyrte demokratiet kan være representativt, at delt økonomi uten delt økonomistyring var en god idé, og at gjensidig økonomisk avhengighet ville skape en sterk og ny interkulturell identitet. Hvis det virker litt drastisk, kan jeg selvfølgelig skrive ut en resept eller to. Jeg ser jo i journalen din at du allerede har prøvd ansvarsfraskrivelse, men hva sier du til litt antidepressiva? Ellers hører jeg at de forsker på en kur mot fremmedfrykt og høyrepopulisme, men det kan jo ta litt tid før den kommer på det indre markedet.
Miriam Natvig har en bachelor i filosofi fra Stanford University.
