Tekst: Felicia Rolf | Foto: Pictorial Press/Alamy
Sjelden tenker vi over de ordene vi hører eller sier. De er bare midler for å kommunisere et budskap. Litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij hevder at språket vi bruker i hverdagen er vanestyrt og automatisert [1]. Han lanserte det litteraturvitenskaplige begrepet underliggjøring. Ved å skildre erfaringer, objekter og opplevelser på en fremmed måte, tvinges leseren til å nylese ordene, oppfatte dem på nytt og skape en forestilling om det som blir beskrevet, med nye øyne. Slik bryter leseren sin økonomiske og assosiative tenking for å oppdage fenomener på en ny måte. Litteraturen motsetter seg bruk av hverdagsspråket. Den bryter de automatiserte koblingene våre til språket og forsøker å bevisstgjøre oss og få oss til å føle fenomenene vi hver dag overser på grunn av hverdagens sløvende automatisering. Dette er underliggjøringen. Hos Sjklovskij er «persepsjonsprosessen et mål i seg selv» [2]. Selve prosessen å se og «ta inn» noe er en ønsket virkning og et grunnleggende grep i litteraturen.
Underliggjøringens virkning strekker seg ut over selve lesningen. Ved å lese om noe allmennmenneskelig uttrykt gjennom underliggjøringens vanskeliggjorte språk kan vår forståelse av tingene endres. Ved å erfare gjennom underliggjøringens grep kan vi innhente nye perspektiver på livet, tingene og verden.
Underliggjøringens grep virker også i skrekklitteraturen. Først og fremst er skrekk en følelse. Skrekklitteraturen ønsker å vekke denne følelsen hos leseren. Ved å skildre grufulle fenomener og hendelser provoserer teksten frem frykt og ubehag hos leseren flettet sammen med forventning og engasjement. Vampyrer, monstre og spøkelser er klassiske eksempler. Imidlertid er skrekksjangeren mer enn som så. Innen kosmisk skrekk er det ikke nødvendigvis monstrene som skal ryste oss, men snarere menneskehetens plass i verden. Her stilles vi til veggs med ideer om menneskets meningsløse tilstand i universet, om fenomener som utkonkurrerer oss, eller om innsikter som kan skade oss og vår plass i verden. Sjangeren tar også for seg vår forestilling om den ordnede verden og setter spørsmålstegn ved om dette som vi tror er kosmos, egentlig er kaos.
Et ønske om glemsel
Den kosmiske skrekkens far, H. P. Lovecraft, demonstrerer i sitt forfatterskap hvordan skrekksjangeren underliggjør vår forestilling om virkeligheten og verden rundt oss [3]. I hans prosadikt «Ex Oblivione» (1921) møter vi en døende forteller, og vi følger hans bevegelse inn i sin nye, lukkede verden:
When the last days were upon me, and the ugly trifles of existence began to drive me to madness like the small drops of water that torturers let fall ceaselessly upon one spot of their victims body, I loved the irradiate refuge of sleep. In my dreams I found a little of the beauty I had vainly sought in life, and wandered through old gardens and enchanted woods.
Allerede i prosadiktets åpningssetninger ser vi fortelleren bringe oss vekk fra det «normale» liv og inn i en drømmeverden gjennom hans skildring av å være døende. Sammenligningen av livet med torturofferets opplevelser underliggjør menneskets eksistens. Erfaringen vendes om når livet synes mer uutholdelig enn døden. Fortelleren i prosadiktet skaper dermed et nytt liv og en ny virkelighet i drømmene sine. Natt etter natt drømmer han om å vandre gjennom en vakker skog i en dal. Innerst i dalen finnes en stengt port. Tankene hans unnslipper den aldri, verken i drømme eller i våken tilstand. Den virkeligheten han opplever i drømmene sine, trenger seg dermed inn i hans våkne virkelighet. Drømmer, som samtidig er underliggjørende opplevelser og en automatisert, kroppslig funksjon, får på denne måten en forrang foran virkeligheten og dominerer jegets virkelighetsoppfatning. En natt drømmer han om en stor og mystisk by. Der finner han tekster som forteller om hva som befinner seg på den andre siden av porten: Noen lover fantastiske underverk, mens andre skildrer skrekk og skuffelse.
Some of the dream-sages wrote gorgeously of the wonders beyond the irrepassable gate, but others told of horror and disappointment. I knew not which to believe, yet longed more and more to cross forever into the unknown land; for doubt and secrecy are the lure of lures, and no new horror can be more terrible than the daily torture of the commonplace. So when I learned of the drug which would unlock the gate and drive me through, I resolved to take it when next I awaked.
For å tre gjennom porten trengs altså et rusmiddel. I utdraget over bekreftes det at jeget lar drømmene overta sin våkne virkelighet: Han tar valg i drømme som han vil gjennomføre våken. Dermed lar han drømmetilstanden annektere den våkne virkelighet. Slik vendes de to tilstandene om, og for fortelleren er nå drømmetilstanden hans faktiske virkelighet.
Rusmiddelet inntar fortelleren allerede neste kveld, og håpefullt reiser han på nytt til denne porten. Han dyttes gjennom og oppdager at alt som var skrevet om dette stedet på sett og vis er sant. Her er han virkelig fri, men det er også bare et uendelig, dødt tomrom.
Skrekkens inversjon
I dette prosadiktet ser vi skrekklitteraturens underliggjøring i praksis. Ved å dreie om på en allmennmenneskelig erfaring, som drømmer eller frykt for døden, blir de her fremstilt i et underlig, fremmed perspektiv. Skrekksjangeren forvrenger underliggjøringens effekt. Der vi gjennom «vanlig» litteratur kan erverve nye verdier og se livet på en meningsfull måte, tilbyr skrekken en forståelse av verden som ubetydelig: «the days of waking became less and less bearable from their greyness and sameness»[4]. Skrekklitteraturen vil rokke ved leserens forankring i virkeligheten. I stedet for å forskyve leserens syn på verden forsøker underliggjøringen i skrekklitteraturen å velte det.
Lovecraft tematiserer ideen om at ikke-eksistens og en glemselens verden er å foretrekke framfor selve livet. For den gjengse leser er fortellerens virkelighet altså radikalt annerledes fra ens egen. Derfor krever lesningen en spesiell deltakelse hvor leseren forsøker å forstå fortellerens syn. Dermed tar leseren dette synet til en viss grad innover seg, og leseren må endre sine umiddelbare holdninger for å forstå og identifisere seg med den andre nettopp fordi teksten ikke nyanserer, men velter om på leserens perspektiv. Skrekklitteraturen er introspektiv, og for å la seg lese må den leses på sine premisser.
Ved å lukke seg inne med et eget negativt verdenssyn og livsperspektiv og en fremmed handling må leseren endre noe ved seg selv for å få tilgang til teksten og kunne delta i lesingen. Leseren må forkaste sin egen verdensforståelse. Slik oppfattes skrekklitteraturen som avskåret fra den alminnelige verden. Etter lesingen har vi blitt befestet med en ny, omvendt verdensforståelse. Slik er ikke bare lesingen skremmende, men når vi så ser på verden med et nytt blikk, er også den skrekkelig. Der den alminnelige skjønnlitteraturen gjør seg fremmed for å la oss se verden, gjør skrekklitteraturen også selve verden fremmed.
Litteratur
Lovecraft, Howard Phillips. The Complete Fiction. Lovech: Hyperborea Classica, 2016. Ebok.
Lovecraft, Howard Phillips. Supernatural Horror in Literature. New York: Dover Publications,1973.
Sjklovskij, Viktor. «Kunsten som grep» i Moderne litteraturteori, redigert av Atle Kittang, Arild
Lindeberg, Arne Melberg og Hans H. Skei, 13–28. Oslo: Universitetsforlaget, 2016.
Fotnoter
[1] Sjklovskij, «Kunsten som grep», s. 17.
[2] Sjklovskij, «Kunsten som grep», s. 18.
[3] For øvrig fylte Lovecraft 130 år i august. Det er imidlertid viktig å understreke at denne lille hyllesten gjelder Lovecrafts bidrag til litteraturen, både skjønnlitterært og sakprosaisk, for dette må kunne skilles fra hans kontroversielle politiske meninger og rasistiske holdninger.
[4] Lovecraft, «Ex Oblivione».
