Om å skumme raskt forbi alle miljøskildringene, og etterpå måtte bla tretti sider tilbake.
Thora Selsøvold
Jeg har liten tålmodighet for skildringer av naturen, og for øvrig av miljø generelt, når jeg leser. Bøker der mennesker ligger vettskremt i teltet mens det rasler i bladene utenfor, vel vitende om at mordforsøket er nært forestående, vil jeg uansett aldri begi meg ut på. Knausgårds passasjer om skogen, tjernet, eller farger på himmelen, skummer jeg lynraskt. Solstads Geir som befinner seg i en ytterst pinlig gjemsel under epletreet gir meg mer enn nok sjelelig uro til at jeg trenger tilleggsmomentet fra det fuktige gresset han ligger på. Likevel, når Saabye Christensen vandrer fra Fagerborg og opp til Blindern, gjør jeg et unntak for Jokkum og blir gledelig med ham helt til Sogn studentby. Men for det meste skummer jeg meg frem til romanpersonens tanker og betraktninger. Jeg vil lese om menneskene og deres relasjoner til andre mennesker, deres ambivalens og evige utilfredshet i å velge bort. Hvordan kjennes det usagte, er det mer behagelig enn det feilsagte?
Her er en liste over et knippe bøker som har utfordret meg i min utålmodighet for skildringer av natur og miljø, samt tre bøker jeg fikk anbefalt da jeg fortalte leseglade venner om prosjektet.
Seierherrene av Roy Jacobsen
Fortellinga begynner på en øy på Helgelandkysten, rundt starten av 1900-tallet, og beveger seg langsomt nærmere vår tid og Oslo. I denne boka blar jeg spesielt mye frem og tilbake, når utålmodigheten blir for stor, men så angrer jeg likevel. Det er umulig å forstå hvorfor livet blir som det blir for disse menneskene, uten å følge med på hvilke muligheter omgivelsene gir dem.
Jeg skal til Katnosa i kveld. Budbringeren av Jan Wiese
Muligens skyldes det stemningen jeg var i. Jeg leste den under dyna en sen januardag det første året jeg bodde i Oslo, på Sogn studentby. Å lese om skituren i mørket forvandlet selv en sliten hybel til et trygt sted å sove.
Vill Iris av Louise Glück
Min bestemor har flere hager fulle av blomster, og derfor kan jeg luke bedd. Jeg kan dessverre ikke mange navn, men når Glücks hage snakker til meg ser jeg de plutselig for meg likevel.
Magnet av Lars Saabye Christensen
Nærheten jeg har til Oslo, i det hele tatt at jeg er opptatt av navnet på sidegater og veikryss jeg befinner meg i, skyldes i stor grad Saabye. Omtrent halvveis i Magnet skiftet scenen fra Oslo til San Francisco, men jeg var så integrert i fortellinga at jeg heller enn å rømme fra de nye kulissene endte med et malplassert nært forhold til denne byen jeg aldri har besøkt.
Norwegian wood av Haruki Murakami
Muligens er det spennende med miljøskildringene i Murakamis univers at jeg er så langt hjemmefra. Av ren avstendighet, i protest mot latskap, vil jeg ikke plassere hans unge menn i Oslo. Da må jeg ha et åpent sinn for gateplan og barene slik de beskrives av Murakami.
Helvete av Erlend Loe
En kvinne graver et hull, og ender i Helvete. Loe mestrer å gjøre detaljene i miljøet rundt til det morsomme, ikke bare menneskets blikk på den (slik Nina Lykke gjør så godt). Hvis jeg ikke husker feil, serveres twist som ingen liker ved inngangen til Helvete. Var det kanskje også slik at min favoritt lå i den skåla?
Venners anbefalinger
Walden – livet i skogene av Henry D.Thoreaus
Trilogien om gutten av Jón Kalman Stefánsson
The Living Mountain – A Celebration of the Cairngorm Mountains of Scotland av Nan Shepherd
