Vi gir en liten smakebit på årets fjerde nummer av Argument som slippes denne uka:

Fotokunst på samtidsmuseet:
Urolig lek
Av Thale Elisabeth Sørlie

Marte Aas: Film og fotografier innbyr til et lekent blikk på tilværelsen, der overdrivelsen viser frem både det komiske og alvorstunge ved det samfunnet vi lever i. 

Et anonymt, vanlig norsk forstadshus skimtes så vidt bak en flere meter høy tujahekk. De engang så sirlig plantede tujaene utgjør ikke lenger et gjerde mellom den private hagen og den offentlige gaten, men har blitt en mur. Ikke en gjenglemt forvokst hekk, men en tilklippet og velpleid mur som overstiger selve det huset det skal beskytte mot innsyn.
I serien Screens and Hedges, #1-#10 fra 2008 har Aas fotografert tujahekker i norske boligområder. Husene og miljøene er anonyme, de kunne vært nær sagt hvor som helst. Samtidig har miljøet unektelig et preg av middelklasse. Aas har her fotografert middelklassens ønske om å beskytte seg mot innsyn, men også den truende omverdenen. En hekk som skulle gi en liten avstand mellom inne og ute, hjemme og borte, er blitt til en uoverstigelig mur.

Fotografisk refleksjon
Museet for samtidskunst åpnet 18. juni utstillingen Marte Aas: Film og fotografier. Etter at Aas gikk ut fra Högskolan för fotografi i Göteborg på 1990-tallet, har hun etablert seg som en av Norges mest interessante fotokunstnere. Andre 90-tallister fra Fotohögskolan som Vibeke Tandberg og Torbjørn Røssland har blitt større medieoppmerksomhet til del, men de siste årene har Aas også blitt løftet frem i det offentlige lys. 
    I likhet med disse reflekterer Aas i sine arbeider over fotografiet, noe som understrekes av utstillingens enkle, men presise, tittel Film og fotografier. Gjennom verk fra perioden 1999 til 2010, både film og fotografi, tar vi del i ulike grunnleggende problemstillinger rundt den fotografiske gjengivelsen av verden.
 
Fra sølvklorid til orienten
Siden dets fødsel i 1839 har både fotografisk kunst og litteratur om fotografiet diskutert hvordan denne kjemiske lysreaksjonen forholder seg til den verden det avbilder. Hva er et fotografi? Etter postmodernismens gjennombrudd på 1980-tallet, er det få som fremhever fotografiet som en sann avbildning av verden. Men paradoksalt nok oppfører vi oss ofte som om den fotograferte virkeligheten stemmer med den faktiske. Vi anser månen for å være identisk med fotografiet av den og vi regner med at røntgenfotografiet av vår brukne arm, gir en virkelighetsnær gjengivelse.
    I AgCl (Ueksponerte sølvsalter), #1-#7 fra 2010 har Aas fotografert ueksponerte sølvsalter på en fotografisk film ved hjelp av et elektronmikroskop. Forut for den digitale teknikken var det sølvsaltenes kjemiske reaksjon i møte med lys som skapte fotografiet. De ueksponerte sølvsaltene som utgjør grunnsteinen for fotografiets nærhet til virkeligheten, danner abstrakte mønstre vi selv ikke ser. Vår oppfatning av sølvsaltene er overlatt til fotografiets grafiske gjengivelse. I filmen Cinéma er det derimot bildet av den andre som utfordres. Ved å knytte sammen stumfilmens særegne filmspråk med Rukmini Chatterjees samtidsversjon av den før-indiske dansen Bharatanatyam, leker, og dermed utfordrer, Aas vårt syn på den orientalske kvinnen. Et syn som ble sementert gjennom kameralinsen på 1800- og 1900-tallet.

Hverdaglig absurditet
Utforskning av representasjon og virkeligheten har innen fotokunsten, som andre kunstneriske felt, vært dominert av enten ironiske eller sterkt samfunnsengasjerte bidrag. Aas er verken ironisk eller interessert i å komme med politiske utspill. Verkene vi møter på Samtidsmuseet er derimot lekne, men med kameraets betryggende, observerende blikk.
Utstillingens tittel ”Film og fotografier” understreker dette. Men det er grunn til å spørre seg om ikke denne kraftige understrekningen av de fotografiske refleksjonene hos Aas blir så tydelig at de nesten stenger for andre aspekter ved hennes verk. Refleksjonen rundt fotografiet er en klar rød tråd i Aas’ verk, men verkene har også andre, mer urovekkende dimensjoner ved seg.
Etter å ha sett Rukmini Chatterjees dans gjennom Aas’ linse, ser vi tydeligere det absurde i mange fotografiske og filmatisk fremstillinger av ”orientalske” kvinner. Den lekne filmen antyder et politisk aspekt ved alle fremstillinger av virkeligheten. Tydeligst er dette i Screens and hedges. Der finnes det et fokus på mellomrommene mellom det offentlige og private, der absurde, men også skremmende trekk ved vårt samfunn kommer frem. Hekken vi passerer hver dag på vei til banen eller skolen, er kanskje ikke bare en hekk, men også et bilde på hvordan vi forstår den verden som omgir oss.

OM SKRIBENTEN:
Thale Sørlie (f.1982) er masterstudent i idéhistorie ved Universitet i Oslo, kandidat i fotografi fra Högskolan för fotografi, Göteborgs Universitet, og sitter i arguments kulturredaksjon.

OM UTSTILLINGA:
MARTE AAS: Film og fotografier
18. juni–19. september 2010
Museet for samtidskunst, Bankplassen 4

FAKTA:
Sølvklorid
Sølvklorid var den viktigst kjemiske forutsetningen for fotografiet fra dets fødsel i 1839 og frem til fremveksten av den digitale teknikken på 1990-tallet. Sølvklorid reagerer med lys, og lysrefleksjonene fra motivet foran kameraet frembringer en kjemisk reaksjon på den sølvklorid-påsmurte negativfilm. Med digital teknikk er negativet blitt erstattet av en lcd-brikke med lyssensitive pixler. Pixlene er følsomme for ulike lysbølger, dvs farger, og lys konverteres dermed til fargede pixler i kameraet.