Tekst: Joakim P. Berg | Foto: cea+ / Flickr
Å gi et helhetlig svar på hvorfor russerne stemmer på Putin, basert på intervjuer med den velutdannede og krympende middelklassen, er en stor og på mange måter selvmotsigende utfordring. Da jeg leste vaskeseddelen og innledningen til Hvorfor russerne stemmer på Putin, ble jeg derfor umiddelbart skeptisk. Imidlertid gir Mohrs kommentarer kjøtt på beinet, og leseren sitter etter de drøye 200 velskrevne sidene igjen med en bredere kunnskap enn tittelen antyder.
Mer enn middelklasseperspektiver
Den russiske urbane middelklassen er på mange måter svært lik den norske, og det er i stor grad middelklassen som stemmer på noen andre enn nettopp Putin. Videre er middelklassen en liten (15% av befolkningen, ifølge det russiske vitenskapsakademiet) og krympende del av den russiske befolkningen, og selv en helhetlig forståelse av hvorfor denne gruppen stemmer som de gjør, ville bidra lite til å besvare det store spørsmålet boken setter seg fore å dekke. Derfor bladde jeg opp på første side med en viss skepsis.
Men i Mohrs bok er intervjuene fullspekket med forfatterens egne kommentarer, som viser en solid kunnskap om Russland og en god forståelse for de utfordringer russere møter – ikke bare middelklasserusserne. Mye av faktagrunnlaget som skinner igjennom i anekdoter og kommentarer, minner om pensum i Russlandstudier; for den som skulle være så uheldig å ha gått glipp av disse kursene, vil boken dermed være en gullgruve.
De mange inntrykkene jeg har fått av russisk politkk i møte med fattigere russere, harmoniserer med inntrykket man får fra Mohrs middelklasserussere. Forklaringene jeg har fått over en vodkaflaske eller et sjakkbrett er fremført i et annet språk, men grunntanken er det samme – og denne får Mohr klart og tydelig frem, både ved å ta intervjuobjektene og leserne sine på alvor.
Nedslående fremtidsvisjon
Mohr deler den russiske middelklassen grovt inn i fire grupper: De som har svelget Putins propaganda med hud og hår; de som kjemper videre mot propagandaen og maktapparatet; de som velger å fokusere på seg selv og sin egen situasjon; og de som er blitt apatiske, som rister på hodet og lar være og stemme eller engasjere seg i noe som helst. Mohrs intervjuobjekter – stort sett hans tidligere kollegaer fra tiden i Russland tidlig i Putins regjeringstid – representerer alle disse gruppene, og gir både imponerende varierte og til dels svært detaljerte forklaringer på sitt eget politiske syn.
For meg, som noe nølende representant for «millenial»-generasjonen, var intervjuene med yngre, ambisiøse middelklasserussere særlig interessante og nedtrykkende. For her er tendensen tydelig: man vender seg innover i seg selv, jobber livet av seg for å nå sine egne mål, og utkonkurrerer man sine jevnaldrende, er dette et tegn på at man har fortjent det. Å falle utenfor i et samfunn der dette blir bred konsensus, er ødeleggende. Det er også ødeleggende for det politiske ordskiftet.
En siste forklaring på Putins popularitet, som jeg tror russere av alle samfunnsklasser i noen grad kan si seg enig i, er at Russlands leder på mange måter er i en slags moralsk særstilling. Som leder for Russland, klodens største rike, er man per definisjon litt mer storslagen enn resten av oss. Og om det går godt i landet, er det presidentens fortjeneste; om noe går galt eller fungerer dårlig, skyldes det den tungrodde, nedarvede sovjet-administrasjonen, det tunge byråkratiet, og vesten.
Videre gjenstår det motsatte spørsmålet: Hvorfor skulle russerne ikke stemme på Putin? De troverdige alternativene er få og har liten sjanse til å få reell makt. Selv om Putin skulle møtes av verdens mest kompetente motkandidat, vil et velsmurt propagandaapparat sørge for at informasjonen som kommer ut, i beste fall er motstridende – for mange russere vil dette være nok til å velge et kjent fremfor et ukjent onde.
Kort sagt vil jeg altså si at boken er svært god, og ikke minst veldig behagelig å lese, med godt språk og fornuftige kapittelindelinger. Om du har en del kjennskap til Russland fra før, vil du nikke gjenkjennende til mye av det Mohr forteller, og smile over sovjetrock-referansene i teksten. Er du derimot for første gang nysgjerrig på fenomenet Putin, og hva russerne ser i ham, vil denne boken tjene som en solid innføring.
Joakim P. Berg er redaktør i Argument, universitetsbyråkrat og språkutdannet.
