Tekst: Ylva Monsen | Illustrasjon: Tatiana Kaliuzhnaja
Blå veksler mellom Norge i 2017 og et tørkerammet Frankrike i 2041. Boken tematiserer vann, alderdom, kjærlighet, flyktningkrise og maktesløshet. Lunde sjonglerer med andre ord med mange baller i romanen, men rekker ikke ta imot alle på de sidene hun har til disposisjon.
Handlingen kretser rundt Signe på 70 som seiler med 12 kasser is fra Eidesdalen til Frankrike for å konfrontere sin første kjærlighet med salget av hjembygdas isbre, og David på 25, plutselig alenepappa, som i 2041 er på flukt fra tørke og brann med datteren Lou. I nåtiden er salget av Norges fjorder og is sentralt i handlingen, i fremtiden møter leseren konsekvensene: en tørke som har satt folk i Sør-Europa på flukt.
Vakker natur, vage karakterer
Lunde skriver vakkert om norske fjell og fjorder, som gir boken et eksotisk preg. Medrivende beskrivelser av dramatisk natur gjør det mulig å se for seg at Blå har potensialet til å føye seg inn i en slags post-nasjonalromantisk tradisjon; ironisk nok kan kanskje dette tiltrekke turister til de områdene boken spår vil bli ødelagt av dem. Muligens på grunn av disse beskrivelsene, eller kanskje fordi leseren kommer mye nærmere innpå Signe, er hennes kapitler de sterkeste i boken. Lunde har tidvis gjort en god jobb med å koble handlingen i de to karakterenes kapitlene sammen, men har dårligere tid i fremtidskapitelene og det er lite plass til språklig briljans. Allerede i baksideteksten er det nevnt at Davids liv endres når han finner en strandet båt på land i Frankrike, men det viser seg å være et frempek som lover mer en det kan holde.
Far–datter-forholdet er sentralt og sårt, og det er lett å bli rørt når kampen for tilværelsen som enslig flyktningsfar blir beskrevet. Likevel, når boken er ferdig lest er det Signes historie en sitter igjen med, kanskje fordi det er her vi finner de fleste tilfellene av virkelig god litteratur. Det er mer plass til refleksjon og naturbeskrivelser i Signes kapitler, som når hun beskriver hvordan «hele livet er vann, hele livet var vann, overalt hvor jeg snudde meg, var det vann, det strømmet fra himmelen som regn, eller snø, det fylte de små innsjøene i fjellene, lå som is i breen, det strømmet nedover de bratte fjellsidene i tusenvis av små bekker». I Davids kapitler virker det som om tiden ikke helt strekker til, og plassen er i mye større grad fylt opp av et plott som ikke har nok tid å utspille seg på. Alt i alt er det tematikken som er mest minneverdig i Blå, ikke karakterene.
Overdrevent formidlingsbehov overskrider det litterære
Et av de store problemene med Blå er at den tidvis er veldig gjennomsiktig i sitt didaktiske prosjekt. Når Signe, for å bruke ett av litt for mange mulige eksempler, «skvetter av [sin] egen latter, et ukjent kvekk, en frosk, på instinkt, jeg er en frosk, et amfibium. De dør, froskene, utryddes stille, uten at verden bryr seg, en tredjedel av verdens arter er alvorlig truet» er det vanskelig å ta fortelleren alvorlig. Når David noen kapitler senere reflekterer over hvordan turistnæringen er dårlig for delfiner, og Signe om hvor dumt palmeolje i sjokolade er, kommer et klart problem frem. For det skinner utvilsomt en utenforstående stemme gjennom romanens narrativ. Det kan virke som forfatterens behov for å skape en bok som kan gjøre en forskjell noen ganger kommer i veien for romanens overbevisningsevne. Spørsmålet blir hva en kan tilgi en roman med et så viktig politisk budskap
Medrivende og engasjerende
Når det er sagt, lykkes Blå som regel med å vikle menneskeskjebner (og jordens skjebne) sammen på medrivende og rørende vis. At bevegende beskrivelser av familieforhold kan kombineres med en roman som til tider minner om et manifest om klimakrise er imponerende. Blå er en leseverdig roman som hinter om at vi har mer bra i vente fra Lundes klimaserie, på tross av at romanen kanskje ikke er stor skrivekunst. Selv om Signe reflekterer over at hun «vet at minner er upålitelige, like ustadige som fiksjon», virker ikke dette nødvendigvis å være sant. For er det noe Blå gjør bedre enn noe annet, er det å understreke nødvendigheten av å erkjenne at måten Norge driftes i dag, vil ende i katastrofe. Noe av det mest interessante ved Blå blir rett og slett spørsmålet om hvorvidt fiksjon kanskje er formatet flyktning- og klimaendringer håndteres best av. Boken lykkes i å opplyse om viktige problemstillinger sammen med en god dose patos, og det er ikke til å kimse av.
Blå er først og fremst en roman om klimaendringer, og når en aksepterer dette, er den veldig god. Måten den håndterer en dystopisk fremtid og en gjenkjennbar samtid på, setter spor i leseren, og belyser på en engasjerende måte en tematikk mange kanskje er litt lei av. Lunde viser med Blå at hun er en unik og spennende stemme i norsk samtidslitteratur, og kanskje har hun til og med potensialet til å redde verden litt.
Ylva Monsen (f. 1992). Master i engelsk litteratur.
