Tekst: Louisa Boulaziz
Borgerlønn går ut på at det offentlige betaler ut penger regelmessig og ubetinget til individer. Det underliggende formålet med borgerlønn er å garantere økonomisk sikkerhet for alle borgere. Ofte trekkes grensen for hvem som har rett til borgerlønn ved landegrensen: Det vil si at ditt statsborgerskap gir deg rett til borgerlønn. Andre ganger er det snakk om regionale eller lokale grenser: For eksempel har Alaska hatt borgerlønn siden 1982. Der betales alle borgere som har bodd i den nordlige delstaten i et helt kalenderår en sum penger fra Alaskas motstykke til Oljefondet i oktober. Summene varierer fra år til år og ligger et sted mellom 300 til 2000 dollar. Naturligvis kan man betale ut pengene oftere enn årlig: Det er vanlig å snakke om utbetalinger månedlig eller annenhver uke.
En gammel idé
Borgerlønn stammer ikke fra Alaska, ei heller fra 1980-tallet. Det hele startet med Thomas More. Han er kanskje mest kjent som forfatteren av boken Utopia, som først ble utgitt i 1516. More var den første til å foreslå borgerlønn. Dette fordi han innså at ”ingen straff på denne jord ville stoppe noen fra stjele hvis det var den eneste måten til mat.” Det er ikke så mye som har fordret seg fra 1500-tallet til nå. De fleste som stjeler i dag gjør det som oftest på grunn av mangel på en rettmessig måte å tilegne seg det de trenger. More klarte tydelig å sette fingeren sin på en mulig løsning til et helt vanlig men ganske omfattende problem. For der mange har mye, er sannheten at de fleste har veldig, veldig lite.
Ikke velferd!
I boken Basic Income: And How We Can Make It Happen forklarer Guy Standing at borgerlønn ikke er velferd og ikke må misforstås for å være velferd. Selvfølgelig bidrar borgerlønn til økt velferd blant befolkningen. Men velferdsordninger betales kun ut til mennesker som møter visse kriterier: Dersom du er student får du stipend (og lån); dersom du er sykemeldt får du sykepenger; dersom du er ufør og beviser det får du uføretrygd. Du skjønner sikkert tegninga: poenget med borgerlønn er at det ikke skal erstatte allerede eksisterende trygde- og velferdsordninger. Derfor må ikke borgerlønn misforstås som en måte staten kan snike seg unna fra å øremerke midler til velferd i statsbudsjettet på.
Det er mange som er urolige for at borgerlønn vil stanse økonomisk vekst. Men pilene peker i motsatt retning. Dersom man ser på økonomisk vekst som et gode i seg selv så er borgerlønn veien å gå. Det å ha innbyggere som er kjøpesterke uansett hvordan det står til med den globale og nasjonale økonomien er gunstig. Med borgerlønn blir nemlig alle mer kjøpesterke. Det vil si at ved å gi innbyggerne «lommepenger» vil man øke den samlede etterspørselen, og denne økte etterspørselen lar økonomien gå bedre rundt. Vanligvis vil mennesker spare penger i økonomisk nedgangstider, og dette gjør at økonomien stagnerer og det blir en negativ syklus. Men dersom man ikke trenger å spare i økonomisk nedgangstid, fordi man mottar borgerlønn, vil man ikke ende opp i negativ sirkel, nettopp fordi hele befolkningen fortsatt har kjøpekraft. Ikke nok med det: Standing viser til forskning som sier at USA mister 500 billioner dollar i produktivitet som følge av dårlig jobbforpliktelse.
Sosial rettferdighet mellom generasjoner
Standing tar for seg et eksempel for å forklare hvordan borgerlønn kan bidra til å minske den sosiale ulikheten mellom generasjoner. Han forteller om en liten drabantby like utenfor Middlesbrough i England som heter Teesside. Under den industrielle revolusjon var Teesside mildt sagt stedet å være. Mesteparten av stålproduksjonen kom der fra, og bygninger som Golden Gate Bridge i San Fransisco og Sydney Harbour Bridge ble bygget med stål fra denne lille byen. Store deler av jernbanenettverket i India ble også bygget med stål fra Teesside. Men mye har skjedd siden: Nå er det nesten ingen som bor i den lille engelske drabantbyen fordi stålproduksjonen er lagt til annet sted.
Poenget er at Teesside har bidratt til enorm verdiskapning i andre land, og den tidligere generasjonen opplevde stor verdiskapning. I dag er det imidlertid ytterst få som bor i byen, og den regnes som en av de fattigste i England, samtidig som den har en markant generasjonsforskjell i levestandard. For å kunne utjevne dette vil borgerlønn være en god medisin. Ikke nok med det. Som det fremstår ut av eksempelet til Standing har byen opplevd enorm fraflytting. Dette er ikke unikt for Teesside: Hele verden blir mer og mer urban, og alle flytter til byene, fordi det er der pengene er. Kanskje borgerlønn til og med kan bremse urbaniseringen på kloden ettersom borgerlønn fører til at pengene kommer til deg der du er. Borgerlønn åpner opp for at du kan investere i deg selv og dine drømmer der du måtte ønske å bo.
Borgerlønn i praksis
Standing var med på et pilotprosjekt i delstaten Madhya Pradesh i India. I dette prosjektet fikk innbyggere i 9 landsbyer en liten månedslønn hver måned uten forpliktelse. Dette pilotprosjektet hadde ”kontrollandsbyer” hvor innbyggere ikke fikk borgerlønn. Og i sammenligningen av landsbyene som fikk borgerlønn og kontrollgruppene, viste deg seg at i de landsbyene hvor innbyggerne fikk borgerlønn klarte flere husholdninger å spare mer, de kunne ta mer gunstige lån og de klarte å bli kvitt gjelden sin fortere. Ikke nok med det – borgerlønna førte også til et frigjøringsmoment blant kvinnene som bodde i de landsbyene som mottok borgerlønn. Med økonomisk frihet fikk også kvinnene kulturell frihet. Prosjektet førte til at en rekke entreprenørideer så dagens lys, og at flere kvinner deltok aktivt i landsbyen gjennom det sosiale og gjennom arbeid.
Borgerlønn har også vært testet ut i en liten del av Finland. Der fikk 2000 borgere utbetalt 560 euro i måneden over to år. Offisielle kilder fra myndighetene sier at det har hatt en positiv effekt på mental helse. Dette åpnet opp for at flere kunne for eksempel ta vare på sine aldrende foreldre uten å være redde for at de skulle ha mat på bordet. Et lignende pilotprogram skal iverksettes i Canadas største provins Ontario.
Teknologi vil gjøre oss alle arbeidsledige?
Borgerlønn er aktuelt fordi flere påpeker at ny teknologi utvikles så fort og at fremtidens arbeidsmarked derfor vil bli mer automatisert. Derimot er det vanskelig å si noe om omfang og når dette vil skje. Likevel, som jeg bemerket i en tidligere Argument-tekst, er det allerede tydelig at teknologien påvirker arbeidsmarkedet kraftig – kanskje det mest urovekkende er at teknologisk fremskritt har ført til mer ulik inntektsfordeling. Med borgerlønn vil man kunne endre på mønsteret – og inntektsulikheten vil kunne utjevnes.
Den belgiske filosofen Philippe van Parijs har foreslått å betale hver EU borger 200 euro hver måned. Tanken er at dette skal finansieres gjennom en økning i momsavgiften. Hensikten med dette er å utjevne forskjellen blant de med minst i første omgang, men også å gi personer som bor i områder med mindre økonomisk aktivitet en mulighet til å jobbe og leve med økonomisk sikkerhet i sitt lokalområde, samtidig som det åpner opp for en mulighet til å bygge ut økonomien i sin hjemby. Standing beskriver dette som EUs mulighet til å stå for noe annet enn det indre marked og byråkrati.
Et motargument til borgerlønn er alltid spørsmålet om finansiering. Men som EU-eksempelet viser er det fullt mulig. For oss i Norge er spørsmålet om skatt ikke like kontroversielt som i andre land. Men likevel, det er en rekke finansieringsmuligheter. Det handler om å tenke nytt fra staten sin side og det er på tide å endelig omfavne den virkelige definisjonen av økonomisk frihet og sikkerhet.
Louisa Boulaziz er fast bidragsyter i Argument. Hun er 23 år og studerer statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og King’s College London. Hun interesserer seg for internasjonal politikk, normative spørsmål og elsker Michel Houellebecq. Vår semesteret 2018 er hun praktikant på Generalkonsulatet i New York.
