Tekst: Benedicte Tandsæther-Andersen | Illustrasjon: Erlend Peder Kvam
Ashley Heavyrunner Loring fra Blackfeet-reservatet var 20 år da hun en sommerkveld i juni 2017 tekstet noen av vennene sine. Hun spurte om å få haik inn til byen. Den forlokkende sommerkvelden skal man som kjent ikke sove bort. Før hun dro sa hun farvel til bestemoren sin, og løp ut til den ventende bilen. Ashley hadde en blå ryggsekk full av klær i hånden da hun dro. Dette er en scene mange av oss kan kjenne oss igjen i: En ung kvinne gleder seg til å dra på fest i byen. Da Ashley senere samme kveld dukket opp i en festvideo, satt hun midt mellom flere andre – alle i godt humør. Etter en stund skrev hun en tekstmelding til storesøsteren sin, Kimberley, og spurte om penger. Kimberley kunne ikke gi henne pengene, hun var på besøk hos kjæresten sin i Marokko. Urolig for det uventede spørsmålet, spurte Kimberley om Ashley hadde det bra. «Always», lød det korte svaret fra lillesøsteren. Siden denne sommerkvelden i juni 2017 har ingen i familien sett eller hørt fra Ashley.
Frem til slutten av 2017 – noen måneder etter at Ashley forsvant – eksisterte det ingen totaloversikt over antallet savnede jenter og kvinner fra den amerikanske urbefolkningen. Dette var den eneste folkegruppen i USA det ikke fantes en slik oversikt over. Det omtrentlige antallet ble utarbeidet i forbindelse med produksjonen av Wind River – en Hollywood-film om et reservat i Wisconsin. Filmteamet søkte etter statistikk over savnede kvinner fra urbefolkningen, men etter tre måneder måtte man innse at statistikken ikke eksisterte. Filmteamet måtte altså utarbeide den selv. Og statistikken er svært urovekkende: Minst 5500 jenter og kvinner fra urbefolkningen regnes per august 2019 som savnet i USA.
Usynlige ofre
Dette dystre fenomenet har lenge har vært ute av kontroll. 5500 er ikke et antall som oppstår over natten. Det ligger flere tusen historier bak det som har hendt i hver enkelt sak, og utallige berørte har aldri fått tapet av en datter, søster, venninne, mor, eller tante anerkjent av politiet og FBI. Ofte velger etterforskningsteam å ikke gå inn i reservatene for å undersøke forsvinninger. I mange tilfeller er de unge kvinnene allerede myndige og dermed i sin fulle rett til å forsvinne for alltid. Det blir opp til familiene selv å finne ut hva som kan ha skjedd.
I begynnelsen visste ikke Kimberley at familien hennes lette etter Ashley – hun visste bare at lillesøsteren ikke svarte på telefonen. Dette var ikke uvanlig, Ashley mistet alltid mobilen sin og søstrene stolte på hverandre. De hadde vokst opp i den ville naturen sammen. Hele barndommen deres hadde vært preget av livet i reservatet. Planen var dessuten at Ashley skulle flytte til Kimberley, som bodde i universitetsbyen Missoula. Fra en liten leilighet skulle de begge starte et nytt liv – utenfor Blackfoot-reservatet.
Ashley er fortsatt savnet. Det gir et slags håp – en drivkraft til å finne henne før det er for sent. For andre har det allerede vært for sent lenge. 23. november 2008 fant et jaktlag levningene av en ung kvinne i Wisconsin. Helt siden sommeren hadde hun hadde ligget i bekken hun ble funnet i. Jaktlaget sa at det stivfrosne, brune håret hennes bølget seg fint utover, som en havfrues hår. Hun var fortsatt iført den sorte og rosa sommerkjolen sin, men hadde ikke sko på føttene. Hun hadde samme sommer kjøpt seg nytt undertøy – en limited edition-BH. Rettsmedisinerne var tvunget til å spikke henne løs fra isen med frykt for å miste viktige bevis underveis. Identiteten er fortsatt et mysterium, men rekonstruksjonen av ansiktet hennes viser en ung kvinne rettsmedisinerne «ikke kan utelukke har etnisk opprinnelse fra urbefolkningen». I dag kalles hun bare for Fond du Lac County Jane Doe.
Ugjestmild natur
Reservatene er landområder de hvite nybyggerne under tvang flyttet den amerikanske urbefolkningen til. Det første reservatet ble opprettet i 1758 i det sørlige New Jersey. Ofte var reservatene landområder de hvite selv ikke ønsket å bo i. Grunnene kunne være alt fra vanskeligheter med å dyrke jorden til tøft vinterklima og store avstander til byene med muligheter for økonomisk suksess. Med tiden har reservatene blitt steder storsamfunnet ikke vil se inn i, verken for å bekjempe kriminalitet eller bedre levevilkårene. Å legge lokk på hvordan livet i reservatene er har i sin tur medført en sjokkerende mangel på kunnskap. Det finnes amerikanere som ikke engang vet at den amerikanske urbefolkningen fortsatt eksisterer i USA. Dette skaper en egen form for usynlighet: Folk bryr seg ikke om utfordringene til befolkningsgrupper de regner som utdødd for lenge siden. Livene deres blir irrelevante, og lovbruddene mot dem likeså.
The New York Times oppgir en dyster statistikk på volden urbefolkningen utsettes for: I visse amerikanske fylker er det hele 10 ganger så stor sannsynlighet for at en urfolkskvinne blir drept, som i USA forøvrig. 1 av 3 kvinner fra urbefolkningen oppgir at de har blitt voldtatt eller utsatt for voldtektsforsøk. 84 prosent oppgir å ha vært utsatt for fysisk, seksuell, eller psykisk vold i løpet av livet. Rusmisbruk er utbredt på tvers av kjønn og aldersgrupper. Sammenlignet med hvite amerikanere forsvinner dobbelt så mange personer fra urbefolkningen – til tross for at de utgjør en mye mindre befolkningsgruppe. Dette betyr naturligvis ikke at folk har gitt opp. Det er en spesiell livskraft og pågangsmot i reservatene der befolkningen kjenner på muligheten for en vei ut. En kjæreste, venninne, søster, eller militærtjeneste kan bli veien til et annet liv. Samtidig er det lett å trå feil. Ikke alle fortjener den tilliten man gir dem.
Ted Bundys oppdagelse
Da seriemorderen Ted Bundy skapte overskrifter over hele USA på 1970-tallet, var det en stund fordi man ikke forstod at han var én mann. Bundy visste om en av de største svakhetene hos det amerikanske politiet på den tiden: Mangelen på samarbeid mellom ulike politidistrikter og hvordan han kunne utnytte dette til sin egen fordel. Mens han var på rømmen fra en rettssak i Utah – der han var anklaget for flere tilfeller av mord – haiket og fløy han til Florida. Der fortsatte han å drepe unge brunetter, akkurat slik han var mistenkt for å ha gjort i hele fem andre delstater rundt omkring i USA. Det hadde tatt etterforskerne tid å komme frem til at den veltalende og sjarmerende mannen flere overlevende og vitner fortalte om, faktisk var samme mann.
Bundy sin kunnskap om hvordan han skulle utnytte systemet har i dag ført til mye mer omfattende samarbeid på tvers av delstatene, men dette har ikke nådd inn til reservatene. Det er i tillegg kun føderalt politi som har tillatelse til å arrestere en hvit mann som begår vold mot en urfolkskvinne – et paradoks som blir enda verre av det faktum at 96 prosent av voldsutsatte urfolkskvinner blir mishandlet av menn med en annen etnisitet. Det er altså fint mulig å dra inn til et reservat og mishandle, voldta, og drepe en urfolkskvinne – uten å bli arrestert for det. De 16-40 drapene som er kjent under samlebetegnelsen «Highway of Tears», viser blant annet til dette. Blant seriemorderne finner man Billy Glaze, og Robert Pickton, men listen er kort, først og fremst fordi at man ikke har greid å identifisere andre drapsmenn.
Veien ut og hjem
Utenfor reservatet blir en død kvinne fort én av mange uidentifiserte «Jane Doe» når hun blir funnet noen uker senere, langs en motorvei, i en fjellbekk, eller i en container. Familien hennes får ofte ikke juridisk bistand til å finne svar på hva som har skjedd eller hvor hun er. Dermed legges hun i en umerket grav eller lagres frem til man har identifisert henne.
Hollywood-filmen Wind River satte søkelyset på en tematikk USA har valgt å se bort ifra lenge, volden mot jenter og kvinner i reservatene. Kriminalitet og rusproblematikk har inntil videre satt sitt preg på flere generasjoner, og former fortsatt de nye. Ambisjoner og vilje til å finne veien ut blir redningen for mange, men ikke alle finner frem i mylderet av gode og dårlige mennesker. Det er lett å snuble og gjøre en feilvurdering som får alvorlige følger. Det er etter all sannsynlighet noen som fortsatt leter etter Fond du Lac County Jane Doe, men som ikke har noen anelse om at hun for snart 11 år siden, ble funnet i en stivfrossen bekk. Ashley Heavyrunner Loring sin familie har fortsatt ikke gitt opp, men de er også å regne som ressurssterke i denne sammenhengen. De er fortsatt drevet av håpet, et håp utallige andre familier også bærer dypt inne i seg. Fond du Lac County Jane Doe kom aldri hjem til sin egen familie i 2008, men de venter fortsatt på henne.
