Tekst av Mina Hestad
Illustrasjon av Oona Joronen
Vi blir født inn i denne merkelige verden som en enda merkeligere klump med legeme. Barnet er ubrukelig i sin startfase og kan ikke spise, drikke, bæsje eller gå på egen hånd. Det er her foreldrene kommer inn. De blir barnas eneste kart og kompass over livet. Her spiser du, drikker du, bæsjer du og her får du lov til å gå, forteller de deg. De skilter hele barndommen din etter hva du kan gjøre, ikke kan gjøre og hvor du kan gå. Gjør aldri dette og gå aldri der. Når du blir eldre begynner derimot kartet å utvide seg og du befinner deg i den store labyrinten kalt verden. Derfra må du selv finne ut hvor veien går og hvilke skilt du vil følge.
Dessverre er ikke dette nok. Du kaver deg gjennom livet ved å følge andre typer skilt. Kanskje går foreldrene dine fra å være verdenskartet ditt til å bli skiltet mot innkjørselen til bensinstasjonen. Her kan du ta deg en kaffekopp og en pause i ny og ne, før du kjører videre ut på veien igjen. De andre skiltene dine derimot blir innpåslitne lærere, forelskelser, venner og et indre behov for å være en del av kapitalismen. Spørsmålet blir jo selvfølgelig: hvilket skilt er det riktige å følge? Skal du følge hovedveien slik at du er sikret myk asfalt, stor veibane og en sjanse for å kjøre langt på kort tid? Eller skal du velge det motsatte og kjøre sidegatene i Oslos trange sentrum? De som viser deg til byens skjulte skatter, men med sjanse for parkeringsbot og å ikke få plass mellom de trange fortauene og utallige menneskene. Du velger kanskje en helt annen vei og følger DNT-skiltene inn mot skogen. Aha, en liten snarvei hvor du går helt for deg selv og kjenner naturens friske bris i ansiktet. Og vips så treffer en grein deg midt i fleisen.
Nei, det er ikke lett altså̊. Den evige kampen om hvilke skilt du skal følge. De som forteller deg om bachelor før master. Ekteskap før barn. Frokostblanding før melk. Skiltene er overalt, uansett om du vil det eller ikke. De er umulige å unngå; de er i personer, følelser, forventninger og ute i gatene. De befinner seg ikke bare i menneskemylderet rundt deg, men i trærne og været som forteller deg hva du skal gå kledd i, om du skal være ute eller inne. Samtidig kan du ikke forbli i lille Oslo by, du må ut i «den virkelige verden». Du må oppleve og tenke stort, men samtidig velge smart og rasjonelt. Du skal jo tross alt ha en stabil økonomi og en trygg partner. Ikke bare viser skiltene deg veien, men de tester også̊ din indre selvtillit og hvor mye du tør å stole på deg selv. Tenk på alle menneskene før deg som har fulgt disse skiltene som hodeløse høns. Hvor er de i dag? Kanskje har de både bachelor, master, kone, tre pene unger og et rekkehus. For skiltene kan vise deg retningen til det livet hvis du har lyst til å gå så langt. Denne oppskriften derimot, sikrer deg ikke glede, latter eller en orgasme i ny og ne. Hvorfor skal du da velge å gå så langt og følge skiltene så nøye? Det kan til tider føles som et uendelig mørke, eller, for noen, lyset i enden av tunnelen. Det kommer helt an på hvordan du ser på det. Eller handler det kanskje ikke om hvor langt du vil gå, men om hvor du går?
Mitt andre spørsmål blir altså: hvorfor i all verden følger du disse skiltene? Forestill deg at du befinner deg i Edens hage som Adam før deg. Du er naken, forlatt og har egentlig ingen regler du må følge. Du kan gå hvilken vei du vil, fordi veien ennå ikke er lagd. Ingen mennesker før deg og ingen industrialisering. En magisk hverdag, eller hva? I teorien er det ingenting som stopper deg, (utenom Gud, selvfølgelig, men se bort ifra ham) og du kan gå så langt du måtte ønske. Hvor langt kunne du tenkt deg å gå? Til neste gate, neste by, neste land eller helt til verdens ende. Ingen mennesker kan stoppe deg med handlinger og forventninger, og du baner din egen vei. Hvis du skulle vært helt ærlig med deg selv, hvor langt ville du da valgt å gå? Du befinner deg allerede i hagen som symboliserer lyset, vil du være som Adam og Eva og teste ut det mørke? For hvis du oppfører deg godt nok kan du få bli i lyset, men jeg kan ikke bekrefte at det gir deg spenningen du søker. Utenom at du selvfølgelig er sikret en nydelig kvinne i Eva og kanskje et par runder helikopter med tissen (man må kunne ha det litt gøy når man først går rundt kliss naken).
Ta med Adam inn i deg selv der du er akkurat nå. Kjenn, føl og pust hans aura. Siden han var først ut i løypa, er han i oss alle. Slipp ham inn og la deg inspirere og forføres. Hva ville du gjort i hans sted, i dagens absurde samfunn? Ville han fulgt skiltene, ignorert dem eller tatt inn de han selv ønsket, hvis han visste at målet var godt nok? Også ender du kanskje opp med å spise et forbudt eple og bli sendt ut av den kuleste hagen noensinne. Det kan tross alt skje den beste. På den andre siden, hvis Adam klarte å skape en hel menneskehet på tross av dette, så klarer du også på merkverdig vis å ikke bare gjennomføre din løype, men også nyte den. På tross av de utallige skiltene som skriker hull i hodet på deg. Gå din løype, sti eller vei, og gå så langt som overhodet mulig. Hvis ikke finner du aldri veien til Edens hage.
