Tekst av Laura Vaagland
Illustrasjon av Maia Arstad
Da jeg var seks år gammel, på ferie i Danmark med to venninner og våre mødre, var jeg medskyldig i en sprettballs sporløse forsvinning.
Ballen var oransje, og glitret i gull. Den spratt bra, men det var ikke så viktig for oss.Vi lekte mest med den på mykt underlag: på gressplenen foran det hvitkalkede huset, på stranden like nedenfor, og på den gruslagte gårdsplassen. Jeg har ingen peiling på hvor sprettballen, denne historiens omdreiningspunkt, kom fra. Den dukket plutselig opp, kanskje ble den funnet i en skuff, eller kanskje ble den klekket ut av en av de plastkulene man får utenfor kiosker ved å putte en tjuekroning i maskinen og dreie rundt? Eller fra de fargede eggene man la i vann og som bruste voldsomt av bakepulver og kjemi før en dinosaur, eller sprettball, åpenbarte seg. Det er ikke viktig, for som seksåring er alt i verden umiddelbart. Sprettballen hadde blitt oppdaget, og blitt en uvurderlig gjenstand for oss. Sannsynligvis handlet dens verdi om knappheten på sprettballer der vi var, og den fabelaktige evnen vi som tre små jenter hadde til fantasifullt å opphøye det banale til noe ubegripelig viktig. Alt vi tok på kunne tillegges egenskaper og historier fra hele vide verden: rundslipte steiner, små biter av tre og glass som ble funnet på stranden bar på historier fra verdenshavene, og sprettballer –eller, i dette tilfellet, én sprettball, glitrende og full av magisk skaperkraft – bar på historier nok til et helt univers.
Jeg husker et oppslått telt i en hage, og et hvitmalt bord der de voksne satt i sommerkvelden. Jeg husker lette sommerkjoler og hvite truser som var skitne av sand og jord og grønske når vi ble lagt om kvelden. Jeg husker sjalusien som på tre blunk kunne oppstå av at de to andre fant en hemmelighet eller lek som jeg ikke var innvidd i. Sjalusien var trekantet og vi byttet på å holde hverandre utenfor, ubevisst og grensetestende, og av og til fordi det var praktisk. Det er umulig å bære to venninner på ryggen samtidig, og noen leker gjør seg best i tosomhet. Det er vanskelig å være seks år og navigere i dynamikkens skiftende bølgehav, som så lett renner over av sjalusi og manipulasjon, men som stort sett dupper vindstille av gårde og kjennes behagelig avkjølende å stupe uti. Slik var dynamikken mellom oss: skiftende, full av usynlige strømninger, behagelig og underlig.
De fleste lyse dagene ved dette huset, som for meg er det eneste denne sommeren bestod av, og som langs min indre tidslinje strekker seg uendelig mye lenger i tid enn det i voksen forstand er mulig at den gjorde, var nydelige. De fleste lange dagene var deilige og uproblematiske, vi lekte og lo i trespann, spiste is med hele fjeset, fikk håret klippet på gårdsplassen: tre jenter med skulderkort hår.
Og innimellom var vi helt rolige, lå i gresset og dro opp gresstrå og var helt nære allting. Da pratet vi om universets uendelighet, med vårt seksårige vokabular og med fakta fra skolen og filmer og foreldrene våre. Vi hadde lært om solsystemet før sommeren, og jeg husket planetenes rekkefølge. En ettermiddag satt vi på en sandhaug jeg mener å huske lå midt mellom husets hage og dets gårdsplass. Vi snakket om månen, og sandhaugen vi satt på ble månens overflate. Det var der sprettballen ble betydningsfull i vår lille verden, der dens magi ble født, og det var der den forsvant.
Et univers sprang ut av sprettballen, den ble en sol og tusen måner, og alle steiner, blader og blomster vi kunne finne ble inkludert i vår melkevei. Det lille enorme universet vi plutselig var i besittelse av rommet så mye, og lot oss dikte frem liv på fjerne planeter og parallelle virkeligheter der vi var søstre og der vi skinte og der vi hadde i oppdrag å bekjempe onde fiender. Vi hadde magiske evner og langt, glitrende hår, kanskje hale, kanskje sverd.
Det var ikke ballen i seg selv som var viktig, men hva den kunne representere og alle uendelighetene den bar på. Ballen var ikke spesiell i seg selv, men ble det av vår fantasis skaperkraft og merkverdighet.
Plutselig fikk en av oss den briljante idé å grave ballen ned i månesanden, mens de andre holdt seg for øynene. Etter tur skulle øynene åpnes og letingen etter sprettballen begynne, og det er åpenbart hvor dette ender, for selvsagt ble gravleggingen et faktum og tårene sprang frem. De er så lett tilgjengelig hos barn: tårene, en liten skuffelse er alt som trengs før hjertet flommer over. Når alt er umiddelbart blir det umulig å skille mellom bagateller og store kriser. Vi anklaget hverandre, mens vi gravde og gravde og ble fortvilet og lei oss og sint. Alle fikk skylden etter tur og samtidig, og ingen ville ta på seg ansvaret for at den fantastiske, glitrende ballen vår var sporløst forsvunnet. Om den hadde havnet i Kina, eller om en av oss hadde gravd for hardhendt og dypt, eller om vi ikke hadde lett godt nok, var det ingen som kunne vite, men sommerkvelden endte tårevåt og skuffet. Vi løp til våre foreldre med de tragiske nyhetene, og solen gikk ned bak jordens skrent og vår egen lille sprettballsol forsvant like fort som den hadde dukket opp. Vi ble lagt til å sove, pakket inn i sommerdynen med møkkete føtter og grønske på knærne, og sovnet raskt, etter kanskje å ha stilt et par spørsmål om universets uendelighet. Kanskje drømte vi om månekratre og planeter, men slikt vites ikke.
Da vi våknet neste morgen hadde sprettballen blitt til en grålig skygge bak i hjernen, vi snakket ikke mer om den og gjorde ingen flere forsøk på å finne den igjen. Vi løp ut i det nattefuktige gresset i grålysningen og tok fatt på denne nye dagens vidunderlige potensial. Vi holdt oss unna sandhaugen, lekte heller på gresset, og oppfant andre univers uten hjelp fra en glitrende sprettballsol. Jeg aner ikke om ballen noen gang ble funnet, og nå er huset i Danmark solgt. Kanskje jeg en dag oppsøker det, for å se om mitt barndoms indre landskap stemmer overens med virkeligheten av i dag. Eller kanskje, mest sannsynlig, smaker barndommens minner best om de forblir urørt og bevart i hjernens avkroker. Noen ting tåler ikke tidens tann, og en glitrende sprettball vil aldri kunne måle seg med den fabuløse, om enn oppdiktede, glitrende solen som forsvant en sommerdag en gang i tiden for hundretusen sommernetter siden.
