Skribent: Fredrik Velle Segelstad
Illustratør: Oda Sundgot
Av og til tenker jeg at jeg skulle ha vært en fugl – helt til jeg ser en kråkes innvoller spredt utover asfalten. Da trives jeg godt med å være et menneske, som kan gå rundt det maltrakterte liket, synes det er stygt og gå videre med dagen. Sette meg på lesesalen og få lest de 50 sidene fra pensum. Det må jeg jo få gjort. Jeg er tross alt et menneske, og derfor må jeg gjøre sånne ting. Det er noe med å tilfredsstille hjernen. Ikke bare min egen, men andres også. Jeg må bygge opp et bredt reservoar av kunnskap for å henge med de andre hjernene, samtidig som jeg også må vite mye om et eller annet spesifikt emne, slik at andre kan få utbytte av min dybdekunnskap. Slik at når de spør meg «så, Fredrik, hvem er du?» kan jeg fortelle om hva jeg gjør, og når de (forhåpentlig) spør meg om jeg vil utbrodere, kan jeg selvfølgelig det. Det vil de synes er spennende, fordi de vet at de aldri vil vite like mye om dette som jeg. De vil kanskje klø seg litt på haka og senke øyenbrynene. De vil være intellektuelt tilfredsstilt, og jeg vil føle meg respektert. Da vil jeg så klart spørre om hva deres kunnskap er, og om de vil være så snille og gi meg kortversjonen. Sånn går det liksom rundt.
Men jeg skulle gjerne vært en fugl og sluppet å tenke på alt det. Jeg drømmer meg ofte bort når jeg ser dem sitte på grener eller strømledninger, uten at de bryr seg om forskjellen. De trenger ikke ta noen miljøhensyn, kanskje fordi de er miljøet. En del av det, i alle fall. Og de ligner på oss, synes jeg. Det vil si, det er noe helt annet å se en spurv hoppe forbi på en avsides sti dypt inne i skogen, enn å se en måke ved rådhuset, oppdratt av narkomane og fetet opp på halvspiste burgere, slå ut vingene over en baguette og utvise dominans over de plebeiiske byduene, fordi han for faen skal ha hele den jævla baguetten. Måken har ingen interesse av å finne ut av om den er bakt med økologisk fullkornshvete, eller hvilket bakeri den kommer fra, og hvorvidt NorgesGruppens grep om vårt daglige brød er en god eller dårlig ting. Han har ingen sorg eller skam i blikket når han forsyner seg av restene våre på bakken, eller hakker det blodige nebbet sitt i det åpne brystet på en rotte.
Jeg bor i Oslo, men jeg er ikke alltid til stede her. Tankene mine er ofte et annet sted. I en ønskeverden. Eller i andre land. Det er krig i Ukraina. For ikke å glemme alt det andre. Ikke glem Etiopia. Ikke glem Palestina. Afghanistan. Myanmar. Det skjer fremdeles. Det skjer nå. Du må ikke sove. Du må ikke sove. Og jeg vet ikke om jeg sover, men jeg drømmer i hvert fall. Mye. Jeg drømmer om hvordan verden kunne vært, og frykter hvordan den kanskje vil bli. Og jeg grøsser, men jeg må riste det av meg og fortsette. For de 50 sidene leses ikke av seg selv, og seminarlederen min vil bli irritert når han spør meg om hva Descartes mente med det vokslyset, og jeg sier at jeg ikke vet.
Etter at jeg er ferdig med å lese pensum, klapper jeg sammen boka og PC-en og går den korte strekningen fra lesesalen til T-banestasjonen. Jeg er fristet til å dra frem mobilen og sjekke om noe nytt har skjedd, men i stedet velger jeg å smake på høstluften. Den er frisk. Det er ni minutter til 5 Ringen er her. Jeg har god tid til å puste.
Når alle på T-banen ser ned og leser om det siste som har skjedd med oss, er det godt å vite at jeg kan se ut av vinduet og la øynene finne en fugl som flyr upåvirket utenfor, som en stjerne på nattehimmelen. Jeg er til stede nå, og det vil jeg alltid være. Selv om alt er litt spredt, og mye er litt vondt. Jeg flyter, som blod som forlater kroppen. Men jeg er her. Nå.
Fredrik Velle Segelstad (f. 1996), musiker og student på musikkvitenskap ved Universitetet i Oslo
